Han følte seg som en skurk. Nå anses han som en helt. Rørosmatens foregangsmann vet hvordan man kan lykkes som liten.
Røros tok en suveren seier da adressa.no inviterte leserne til å stemme på hvilke trønderske steder de elsker aller mest. Røros tok innersvingen på både Sylan, Trollheimen, Stiklestad, Bakklandet og Bymarka.
Trønderne elsker ikke Røros bare på grunn av Slegghaugan, Kjerkgata og martnan. De siste årene er Røros også blitt Norges hovedstad for kortreist mat, gårdsmat og kulinariske nytelser fra små produsenter. Mange har mye å lære av historien om den lokale maten.
I Galåen, på Galåvolden Gård, sitter bonden som startet det hele. - Jeg begynte å selge egg fra gården i 1976, forteller Ingulf Galåen.
I 2014 fikk Rørosmat Bygdeutviklingsprisen for Sør-Trøndbelag av Innovasjon Norge.
Vi som vokste opp på Røros, husker ham som en typisk bonde. Litt sidrævva, for å si det rett ut. Mens flere av oss gikk på videregående skole fordi vi ville ut i verden, gikk han landbrukslinja på Skjetlein, jobbet på gården og tok over driften rett etter at han ble 20 år gammel.
Bonde på fjellet, 700 meter over havet, kan det være noen framtid? Ikke akkurat rock and roll, tenkte enkelte.
I dag er Ingulf Galåen mer trendy enn noen av oss, i den forstand at han var med på å starte en trend som stadig vokser. God, kortreist mat som er miljøvennlig produsert og holder liv i distriktene, blir bejublet av alle.
I tillegg til at han driver sin egen gård, er han medeier og styreleder i Rørosmat og Røros Food & Beverage Group. Som andre næringslivsfolk snakker han om strategi, målsetninger og visjoner.
Når jeg møter ham i Galåen, kommer han rett fra et strategiseminar, og han skal snart ut og reise for å fortelle andre om hvordan man lykkes med lokal mat.
Samarbeid er det kanskje aller viktigste stikkordet han bruker nå han skal forklare rørosmatens suksess. Vi har hørt mye om egenrådige bønder som skuler mot naboen og som ikke vil ha innblanding. I Røros har det vært annerledes.
- Vi har lange tradisjoner for å samarbeide her på fjellet. Vi har hatt karrige kår, og folk måtte hjelpe hverandre for å klare seg. Barrieren for å innse at samarbeid er lønnsomt, er nok høyere andre steder. I Rørosmat jobber vi for at alle skal være bevisste på at det lønner seg å jobbe sammen. Vi lokalmatprodusenter konkurrerer jo ikke mot hverandre, vi konkurrerer mot det store markedet, mot standardvarene. Vi tjener alle sammen på at markedet for lokalmat blir større, sier Galåen.
Under Matfestivalen i sommer, handlet trønderne lokalmat for nesten ti millioner kroner.
Det han sier er helt opplagt et godt råd til andre distrikter og andre næringer. Særlig hvis man er liten, lønner det seg å stå sammen. Mange små David-er har lettere for å hamle opp med Goliat enn én.
Hvis noen fortsatt tror på det ibsenske uttrykket om at den står sterkest som står alene, er det bare å se på tallene. De 35 medlemmene i Rørosmat hadde en total omsetning på 220 millioner kroner i 2013. Året etter var tallet 290 millioner, i 2015 var den samlede omsetningen 350 millioner kroner.
Samarbeidet er så lønnsomt at til og med gamle rivaler og fiender i Tynset er blitt med på laget.
- Målet vårt er en total omsetning på en milliard kroner tidlig på 2020-tallet, sier Galåen. Alt går i hans retning. Den lokale maten, ledsaget av det lokale ølet, er på kraftig frammarsj, ikke bare i Norge.
Den lokale mat- og ølproduksjonen var viktig for Røros i en tid med trang kommuneøkonomi.
Kontrasten til Galåens første år som lokal matprodusent er enorm. Som de fleste gründere måtte han slite seg gjennom langvarig motstand, og i likhet med gründere som virkelig lykkes, holdt han ut.
- På 70-tallet, da jeg startet, var det en viss tradisjon for å selge egg på gårdene, men på 80-tallet ble det omtrent umulig. Alle matvarer skulle være identiske, alt skulle gå gjennom de store systemene, og det var de store butikkjedene som styrte. Jeg som jobba annerledes, ble skjøvet utover sidelinjen. Jeg gjorde ikke det som ble ansett som rett. Jeg var på en måte en skurk. Først utover 90-tallet begynte det å snu, og jeg ble sett på mer som en helt enn som en skurk, sier Galåen og trekker på smilebåndet.
Han har ikke bare vært med på å gi nytt liv til jordbruket i fjellregionen, den lokale maten har gitt Bergstaden en ny fot å stå på, og stedet er blitt et enda mer attraktivt turistmål.
- Mange rørosinger er i dag like stolte av at den lokale maten slår an over hele landet som av at Røros står på Unescos verdensarvliste, sier han.
Samarbeid, pågangsmot og trua på at man har rett, selv om de fleste andre mener noe annet, er en lærdom mange kan ta med seg fra mateventyret i Røros.