Omorganisering er en vidunderlig måte å skape en illusjon om fremskritt på. Mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.

I den lange rekka av den blåblå regjeringas strukturreformer står nå fylkene for tur. Enten det gjelder fiskebåter, gårdsbruk, sykehus, høyskoler, Nav-forvaltning, politi, ymse andre etater og institusjoner eller kommuner og de nye regionene, skal visst alt bli så bra bare det blir større.

Trøndelagsfylkene er allerede vedtatt sammenslått. Et annet utslag av rådende gigantomani er tanken om å samle hele Vestlandet til ett rike på det mellomste forvaltningsnivået. Til og med noen av de mest ambisiøse fusjonsfantaster innser nok at motstanden, spesielt i Møre og Romsdal, kan gjøre dette vanskelig. FRP anført av Helge André Njåstad, lederen av kommunalkommitéen på Stortinget, har derfor kastet seg ut i andre kreative øvelser i vår nye folkesport, karttegning. De vil dele Sogn og Fjordane i en bit som sendes nordover og en som sammen med Hordaland og Rogaland skal danne en stor enhet i sør.

- La oss sammen vise frem hvorfor vi er stolte av landsdelen vår, skriver sjefredaktør Tor Olav Mørseth.

Her kan du stemme på din grunn til å #ælsketrøndelag

Selve utstillingsvinduet for smådrift, fylket som ofte topper positive statistikker og nevnes minst i elendighetsbeskrivelser, føres altså til slaktebenken. Det hele blir nesten komisk når kjøttskjærernes dårlige hukommelse samtidig avsløres. De vil nemlig dra kniven midt i Nordfjorden og har argumentasjonen klar: Overgangen fra sjø- til landverts transport har forandret fjorder fra bindeledd til skillelinjer, og nettopp her finnes så naturlige grenser. Isolert sett kan det høres fornuftig nok ut, men hva var vel ikke nylig ønsket fra samme hold i bestrebelsene på å bli kvitt flest mulig kommuner? Jo, Gloppen og Eid, på hver sin side av ovennevnte fjord, var av dem som burde slås sammen til én kommune. Regjeringas lovnad om en håndfull millioner til utredning av bru til noen milliarder der imellom dersom folket var medgjørlige, gjorde at de nesten stemte for nydannelsen.

Eksemplene på haltende og selvmotsigende argumenter for omkalfatring av kartet er mange. Det kan saktens virke som om forandring forfektes kun for forandringens skyld. Strukturendring kan jo være en svært synlig, men ofte akk så lite samfunnstjenlig måte å vise handlekraft på. Mye av kritikken mot kommunereformen går på at den mangler innhold og nettopp først og fremst bare vil endre strukturen. Begrunnelsen for regionreformen virker ikke mindre hul.

Fenomenet forekommer innenfor mange samfunnsområder. Vi er ikke få som på vår arbeidsplass har opplevd nye koster komme inn for å finne opp hjulet på nytt. Organisasjonskartene, rene labyrinter med streker som går i alle retninger mellom bokser fylt med navn på store og små sjefer, er ikke alltid like lett å forstå seg på. Handlekraft har de imidlertid vist, men hvor ble det av framskrittet? Det er fort gjort at omveltningene i stedet suger energi ut av bedriften mens forbedringer uteblir fordi «gutta på gølvet» aldri fikk komme med sine endringsforslag, dvs. ingenting ble gjort med innholdet, bare strukturen.

Selvsagt er det slik at hvis strukturen er for dårlig, kan det være vanskelig å finne de beste løsningene. På den annen side; i en evig søken etter å finne en optimal struktur, den til enhver tid beste og mest effektive administrative inndeling, vil evnen til å finne løsninger innenfor den struktur man har, ofte forsvinne.

Skal man ha et lokaldemokrati, fordres det nødvendigvis også noen grenser, og man vil alltid kunne finne sammenhenger hvor disse kan virke uhensiktsmessig. Ved å endre dem, oppnår man i beste fall bare å flytte på de påstått problematiske grenseområdene. Samtidig oppstår ofte nye uforutsette utfordringer.

I den pågående kommunereform har vi sett hvordan millionene ruller, frustrasjonen er stor og hvilken enorm ressurs- og tidstyv den er. Dette er imidlertid bare fornavnet mot hva som følger dersom endringer faktisk blir gjennomført. Enten det gjelder det offentlige eller private, blir det ofte smertefulle prosesser hvor det tar svært lang tid å få de nye strukturene på plass. I Kommune-Norge finnes det mange eksempler på at over 50 år gamle sår fra Schei-kommitéen ennå ikke er leget. Dertil kommer alt det sekundære som henger på den eksisterende struktur. Det må selvfølgelig også endres, detaljer som registrering av fiskebåter, telefonkataloger og matrikkelinndeling, organisering av stort og smått innen offentlig, privat og frivillig virksomhet, mandatfordeling til Stortinget etc. etc.

I stedet for å ta tak i selve problemet, i innholdet, blir disse stadige strukturangrep en sovepute og beleilig distraksjon for det som faktisk er handlingslammelse. Selvsagt kan det være mye å klage på i egen kommune eller hva det skulle være, men ved å tro at alt skal bli så mye bedre i en større enhet, hvilket det neppe blir, kanaliseres energien mot rene luftslott. Gjørv-kommisjonens hovedkonklusjon etter 22. juli var manglende koordinering. En omfattende sammenslåing av politidistrikt, av kritikere kalt en kraftig sentralisering, gjennomføres så. Allerede har vi vel sett tegn på at dette grepet ikke helt lever opp til navnet «nærpolitireform». Romeren Gaius Petronius skal for snart to tusen år siden ha kommet med følgende hjertesukk:

«Vi øvde hardt, men hver gang gruppen ble funksjonsdyktig, skulle vi omorganisere. Senere i livet erfarte jeg at tendensen er å møte enhver ny situasjon med organisasjonsendringer. Dette er en vidunderlig måte å skape en illusjon om fremskritt på, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.»

Er ikke dette også en god beskrivelse av dagens Norge under den reneste reformpsykose-regjering? Illusjonen Petronius skrev om, er forførende fordi det skjer jo noe. Spørsmålet vi må stille oss, er om det er til det bedre, og i tilfelle om det er verdt alt ståk, styr og sekundærproblemer prosessen fører med seg. Om svaret er nei, behøves det medisin mot den kraftige reformpsykose som nå rir landet vårt. Den fås neppe på blå resept.