En krise kommer sjelden alene.
Det er fint og praktisk å ha en nærbutikk rundt hjørnet, men når det kommer til stykket er det fort gjort å sette seg i bilen og bruke det meste av matvarebudsjettet hos dagligvaregiganten som er best i pristest. Når det går mot helg og tid for noe ekstra, er det lett å klage over at byen ikke har slakterbutikk og færre ferskvaredisker enn håndballbaner.
Stort sett er det de andre som er problemet, eventuelt prisen. Nylig diskuterte jeg med en kollega hvor mye penger det er mulig å spare på å spise matpakke og drikke gratis kaffe fra den helt greie automaten få meter fra pulten min, framfor å ta trappen ned til kantina. Om mange tenker slik, blir det krevende å drive kantine for sånne som oss.
Strømming gir fantastisk tilgang til musikk og film. Utvalget kan diskuteres, men det er så brukervennlig at det er fort gjort å nøye seg med kjedenes tilbud på heldekkende kulturell horisont til 99 kr måneden.
Jeg har for mange T-skjorter. Noen er lagt unna for malearbeidet og treningen jeg sjelden bedriver. Det gjelder de fleste med slagord, med unntak av én jeg fortsatt bærer med en viss stolthet. Tidvis til anerkjennende blikk fra gode krefter med forståelse for prisen på popen. «I still buy records», står det på brystet. Musikerne som betyr noe for meg er verdt såpass.