«Vi ser konturene av et system som setter faget til side» mener kronikkforfatterne og spør: Skal vi hjelpe bestemor eller lillebror?

Økonomistyring og regnskaps-rapportering oppleves som svaret på de fleste utfordringer i kommunal ledelse. Er alt innafor når den økonomiske ramma er i regnskapsteknisk balanse?

«I en idealverden har vi muligheter til alt. I virkeligheten må vi benytte tilgjengelige ressurser der vi får mest ut av dem. Både pengene, kompetansen, og tjenesteproduksjonen. Derfor kan vi ikke tillate ledere å bruke ressurser på alt. Vi må velge, og vår profesjon er å ta kostnadsbevisste valg til beste for virksomheten. Vi skal, for å si det populistisk, sette bestemor opp mot lillebror. Slik får vi en effektiv kostnadsutnyttelse.»

Dette er et sitat, men ikke fra en teaterforestilling eller revy. Sitatet er hentet fra virkelige møter i kommunale ledernettverk, uttalt i spotlight på scener av økonomiutdannede rådmenn overfor sine tjenesteledere.

Fremad, hærmenn; nå skal det effektiviseres til beste for land og regnskapsfolk?

Les også: Medisiner fra sykehjem kan ha havnet på gata som narkotika

Norske sykepleiere søker seg ikke i stor nok grad til virksomheter med slike ledere. Tvert imot, rundt halvparten av kommunalt ansatte sykepleiere vurderer å fordufte. Vi har visst dette lenge, men kan nå dokumentere det hele og si noe om hvorfor.

I den nylig framlagte NOVA-rapporten dokumenteres at kommunal sektor ikke er attraktiv som arbeidsplass for mange av oss, og at det henger sammen med for få kolleger, for høyt arbeidspress, for få karrieremuligheter, og for lite fagmiljø.

Rapporten sier at dette kan snus på ved å rekruttere flere samtidig. Lønn kan benyttes som innsatsfaktor, og dette forstår ledere som vet å verdsette dyktige menneskekjennere – som sykepleiere ofte er. Lenke til rapporten finner du blant annet på hjemmesida til Norsk Sykepleierforbund.

I 2017 er det stortingsvalg, og alle politiske partier skal nå revidere egne standpunkt. Får vi flere erklæringer som gir rom for å sette bestemor opp mot lillebror, eller får vi politiske program som stiller krav til profesjonalitet til tjenesten? Som også gir handlingsrom til det?

Her kan du lese Adresseavisens "Rapport fra innsiden": Ansatte i eldreomsorgen har varslet om 1781 alvorlige hendelser de siste to årene. Adresseavisen har gjennomgått alle.

Vi ønsker å se mer av det siste. Det finnes ledere som også innenfor dagens rammer og politiske føringer skaper plass for de profesjonelle tjenesteyterne. NOVA-rapporten viser at vi trenger flere slike som verdsetter kompetanse, som er tydelig på hvorfor de bruker penger på å ansette folk som bringer fag til tjenesten, og som vet å kreve seg også oppover i det kommunale hierarkiet når grensene blir altfor stramme. Slike blir travle forbedringsagenter.

Skal en forklare logikken som ligger bak en «rasjonell økonomisk driftsmodell» innen omsorg, er vurdering av kompetanse sentralt.

Vi ser konturene av et system som setter faget til side, og erstatter dette med et prosedyreregime som standardiserer adferd og handlinger i pasientkontakten. Det betyr at du ikke nødvendigvis får det du søkte, men du får ofte noe som kan ligne. Da er iverksettelsen rundt hjørnet.

Sånne som oss, som alltid møter dette med spørsmål om evidensbasert praksis og behovet for aktuell vurderingskompetanse, blir overhørt. «Vi er for problemfokuserte», får vi høre. «Vi bedriver profesjonskamp og tar tjenesten som gissel» er omkvedet. Vår oppfatning er at vi påpeker store kompetansehull i tiltakskjeden, og at pasientsikkerheten fortjener vår tilstedeværelse.

Skal du operere et kne er det ikke en tannlege du møter. Årsaken er åpenbar, og det burde den sannelig være om du trenger sykepleie også. I praksis viser det seg imidlertid at det nesten er fritt fram for andre, og dermed blir det oftere som nå: tynnere i rekkene av sykepleiere i norske kommuner.

Dette er resultatet av økonomisk politikk som ikke verdsetter kompetanse som innsatsfaktor i omsorgstjenester. For hør bare her: Det er nylig åpna for at «noen» (det er ikke definert hvem) ved kommunale enheter i byen vår kan beslutte at en vernepleier kan erstatte en sykepleier, vakt for vakt, om det ikke er sykepleiere å få fatt i. Hvor er vi på vei da?

Vi har nettopp hatt ei helg hvor en sykepleier, tallet 1, har vært den eneste av sitt slag på 120 pasienter ei hel vakt ved hele institusjonen. Slikt skjer stadig oftere.

Fikk de med deg dette innlegget i debatten og jente- og guttegrupper i SFO?: «Hvis noen hadde fortalt meg at gutter også kan lakke neglene rosa, hadde jeg gjerne gjort det»

På den samme vakta var det selvsagt flere på jobb, i dette tilfellet helsefagarbeidere og assistenter. De gjør så godt de kan de også, men oppgavene er ulike. Det er jo derfor vi har ulike roller basert på ulik kompetanse!

Hvilken vurdering får du ut av en tidspresset lite tilgjengelig sykepleier, som i tillegg til alle vanlige oppdrag på vakta også skal utføre omsorgsetikk i livets sluttfase? Du skal sitte rimelig langt unna den pasientnære omsorgen for ikke å se dilemmaet i dette! Det er akkurat slik (mal) praksis som skremmer rekrutter unna kommunehelsetjenesten.

En student sa nylig da hun ble intervjuet om emnet: «Velger jeg min kommende arbeidsplass med hjertet, så velger jeg sykehjem. Velger jeg med hjernen, blir det sykehus.» Det er altså håp om at vi kan få henta flere, for interessen er der. Velger rådmenn og ordførere likevel fortsatt å smøre fagfolk for tynt utover tjenestelinja?

Vi trenger et sykepleierløft nå! La oss få se politiske vedtak som verdsetter sykepleiefaglig omsorg. Vårt forslag? Bruk mindre tid på tullprat og ulike utredninger, og gi mer myndighet og flere kolleger til fagfolkene som skal gjøre jobben. Da vil noen konsulenter og økonomer oppleve at de mister makt, men det er nok helt innafor – både hos bestemor og lillebror!»

Hør våre kommentatorer snakke om nedbemanning i Adresseavisen, mediekrise og #ælske trøndelag

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.