Robert Eriksson er i sin nye bok mye mer opptatt av seg selv enn av utviklingen i samfunnet han som politiker skulle tjene.
Fremskrittspartiets arbeidsminister i drøyt to år fra 2013 til 2015 blir ikke stående som en sentral politiker fra vår tid. Han skriver seg heller ikke inn i historien med sin nye bok, men ut av den. Merkelappen «selvrettferdig» ligger snublende nær.
Innholdet i «Bare gjør det, trofast rebell for Siv og Erna» er pirrende nok, i hvert fall slik det blir referert i mediene. Det handler om kjærlighet, rykter, maktkamp, svik og bakvaskelse. Han forteller om forholdet til sin politiske rådgiver Ulrikke Holmøy, et forhold han mener bidro til at han måtte gå av som statsråd, han skriver at Per Sandberg dolket ham i ryggen og at Siv Jensen gråt krokodilletårer da hun ga ham beskjed om at han måtte gå av.
- Har ikke behov for å ta et oppgjør med noen, sa Eriksson under pressekonferansen onsdag.
Snacksy saker, i hvert fall som markedsføring. Når man leser boka, fortoner det seg ikke fullt så saftig, hvis man da ikke blir pirret av følgende beskrivelse av Erikssons første møte med Ulrikke: «Jeg strakte ut hånda og hilste høflig, før jeg stjal en klem. Da stivnet hun til.»
Ulrikke er gjennomgangsfigur i hele boka og ligger i bakhodet også når Eriksson avslutter sine betroelser med at «i motsetning til mine forhold privat, har jeg klart å holde sammen med Frp. Det er definitivt mitt lengste forhold i livet. Et forhold jeg føler meg trygg på vil vare livet ut.»
Ryktene om forholdet til Ulrikke gjorde at eriksson måtte inn på teppet hos Erna.
Men forholdet til partiet har vært stormfullt. Eriksson påstår at han verken er sur eller bitter, men det er tydelig at han føler seg svært dårlig behandlet: «Jeg føler meg rett og slett holdt for narr, og hadde forventet noe annet etter 27 års trofast tjeneste.»
Andre steder formulerer han seg slik: «Naturlig nok ble jeg mer og mer paranoid.» «Jeg gikk en lang tur i Frognerparken for å gå av meg raseriet.» Hadde han gått en enda lengre tur, hadde han kanskje ikke trengt å skrive denne boka. Få, om noen, politikere som føler seg urettferdig behandlet, har noe å tjene på å skrive forsvarsskrift etterpå, bortsett fra et godt honorar.
I kortversjon er boka nettopp et forsvarsskrift der Eriksson forteller at han som statsråd jobbet hardt og gjorde en god jobb. Han lyktes i flere saker, men fikk ikke til det han ville i andre.
Eriksson har nå tatt farvel med politikken.
Når han mislyktes, er forklaringen som regel at han ble motarbeidet, at departementsansatte la kjelker i veien, at han var omgitt av utro tjenere og fikk for liten støtte av Siv og Erna.
Han er i godt – eller kanskje dårlig – selskap. Politikere og maktpersoner som skriver forsvarsskrift er nesten blitt en egen sjanger i norsk litteratur. Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen skrev hver sin versjon av bråket i LO. Per Sandberg svingte pisken over alt og alle i «Mot min vilje».
Åslaug Haga valgte på sin side kriminalromanens form da hun skrev sin versjon av problemene hun ble belemret med. Etter at Karita Bekkemellem måtte gå av som statsråd, skrev hun ei bok som likner på Erikssons, der hun gikk til angrep på Jens Stoltenberg.
SV-erne Audun Lysbakken og Bård Vegar Solhjell har begge utgitt bøker som skiller seg fra mange andre politikerskrifter. De handler mye om ideologi, verdispørsmål og tanker om nasjonens utvikling i årene som kommer.
Slikt tankegods er det lite av i Robert Erikssons bok. Han har et sterkt og oppriktig engasjement i enkeltsaker, men det han skriver, tyder på at han mangler en overbyggende ideologi som begrunner hvorfor han engasjerer seg i enkelte saker og ikke i andre. Mange mener det gjelder hele partiet han representerer. Han reflekterer heller ikke stort over at han var statsråd i en tid da Norge var i endring.
Sammenlikningen er selvfølgelig urettferdig, men det er lysår mellom Erikssons skildringer av dem han kaller «hyenene i VG» og Trygve Brattelis «Fange i natt og tåke», der Bratteli forteller om sine tre år i fangenskap i Tyskland under andre verdenskrig. Han veide 47 kilo da han ble reddet.
Og det er enorm forskjell på Haakon Lies bindsterke tilbakeblikk på norsk politikk gjennom det meste av 1900-tallet og Erikssons skildring av to tunge år som statsråd.
Robert Eriksson befinner seg i en annen verden, i et annet Norge. Som minister var han først og fremst en administrator som i egne øyne hadde dårlige arbeidsforhold. Boka tyder på at han ikke hadde andre visjoner enn neste statsbudsjett. Også slik sett er han i godt – eller dårlig – selskap med mange norske politikere i dag.