Filmen Kongens nei har premiere fredag. Fiksjon er ikke forpliktet til å vise virkeligheten, men som mennesker er vi alltid etisk ansvarlige for våre ytringer.

Konflikter, katastrofer, heltehistorier og berømtheter – dette er godt stoff, både for dagsaktuelle avisforsider og for historiske beretninger. Fortellinger om fortidens hendelser er i vinden som aldri før, ikke minst i dramatisert form, på fjernsyn og kino. Filmatiseringene Kon-Tiki (Rønning og Sandberg, 2012), Kampen om tungtvannet (Sørensen/NRK, 2015) og Birkebeinerne (Gaup, 2016) er tre norske eksempler fra de siste årene som på forskjellig vis har bidratt til å skape, utfordre eller befeste visse forestillinger og myter om norsk historie. Slike dramaer får gjerne et stort publikum, og mye oppmerksomhet.

LES OGSÅ TERJE EIDSVÅGS ANMELDELSE: Kongen redder Norges ære

Mye av oppmerksomheten som har blitt rettet mot disse filmene dreier seg imidlertid om det folk ser på som avvik fra, eller feil i forhold til, det som skjedde i virkeligheten. Selv den minste detalj blir viet stor oppmerksomhet av pedantiske historieinteresserte eller indignerte fagpersoner, som den historisk ukorrekte flyduren i Kampen om tungtvannet eller da tidligere avdelingssjef ved Forsvarsmuseet, Thor Brynhildsen, kalte det «grov historieforfalskning» at en gruppe allierte soldater ble henrettet på feil sted og til feil tid i samme tv-serie.

Framstillingen av historiske personer er et annet tilbakevendende tema i diskusjonene om «historisk korrekthet» i filmer og tv-serier som handler om gamle dager. Særlig når det dreier seg om mennesker som fortsatt er i live eller som har etterlatte som fortsatt lever, kan skuespillerens utseende og rolletolkning skape debatt. Fremstillingen av Herman Watzinger i Kon-Tiki-spillefilmen ble omtalt som et karakterdrap.

Også når det gjaldt Kampen om tungtvannet rykket sønnen til motstandsmann Leif Tronstad ut for å avkrefte at faren hadde hatt en romanse med den kvinnelige karakteren Julie Smith (hun var ikke basert på en virkelig person, men av dramaturgiske hensyn satt sammen av biografien til flere kvinner som jobbet i Forsvaret under krigen). Filmskaperne, på sin side, er gang på gang ute i mediene for å forsvare sin kunstneriske (ytrings) frihet og nødvendigheten av å dramatisere, kondensere og fiksjonalisere når de lager spillefilm og serier om virkelige hendelser. Men har man «lov» til å gjøre om på faktiske hendelser bare fordi man kaller det «fiksjon», «roman» eller «drama»? På ett nivå er svaret ja. Dokumentarfilmer og sakprosabøker har visse forpliktelser til virkeligheten. «Sånn var det», hevder de – enten det er med lyd og bilder, eller i skrift. Fiksjonen påstår derimot at «slik kunne det ha vært». Romaner, spillefilm og tv-serier kan også ha ambisjon om å fortelle noe sant, men da gjerne på et mer metaforisk eller generelt plan enn dokumentariske tekster.

Når vi ser historiske dramaer har vi ofte forventninger om at det vi ser skal være «sånn som det var», samtidig som vi jo vet at en spillefilm med sine storslåtte settinger og stjerneskuespillere med nødvendighet gir oss «slik det kunne ha vært». Dette skaper en dobbelt opplevelse. Mediedebattene tyder på at vi som seere er mest opphengt i om skildringene stemmer med slik vi mener at det «egentlig var». Og jo nærmere hendelsene er (i tid, sted og identitet), jo sterkere synes dette kravet om framstillingens historiske korrekthet å komme til uttrykk i debatter og kommentarfelt.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Vi har nettopp hatt ei helg med en sykepleier på 120 pasienter.

Men historisk fiksjon er ikke historievitenskap, det er først og fremst fiksjon. Spillefilmen og tv-seriene – og de historiske romanene for den saks skyld – krever at man ser både det historiske og det fiktive samtidig.

Historiske fiksjonsfilmer har sin styrke i dette «både-og»: Både det fullt ut oppdiktede og det historiefaglige. I en god historisk filmatisering kan historiske fakta levendegjøres gjennom fiksjonens evne til å skape empati og engasjement. Fiksjonens kanskje fremste potensial ligger i det å gi oss innblikk i mennesket i historien, og i biter av det menneskelige registeret som vi ellers ville vært for uten.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Gravide legers rettigheter under press.

Er det da slik at det å sette «spillefilm» eller «roman» på et historisk materiale gir carte blanche, en fullmakt til å lyve, dikte, tråkke på folks ettermæle eller bruke tragedier til sensasjonell underholdning? Bare på ett nivå. Fiksjon står ikke i en forpliktende relasjon til virkeligheten. Men som mennesker er vi alltid etisk ansvarlige for alle våre ytringer, enten de kommer i form av tv-serier, portretter eller debattinnlegg. I møte med historisk fiksjon er det langt mer fruktbart å stille spørsmålet: Er dette en god film, på hvilket nivå er det en sann eller god skildring, enn å spørre seg: Er denne filmen historisk korrekt.

Fredag har Erik Poppes spillefilm Kongens nei premiere. Igjen får den norske offentligheten muligheten til å oppleve en dramatisering av norsk krigshistorie – og diskusjonene om filmens framstilling av fortidens hendelser har allerede begynt. Vi mener bestemt at debatten vil tjene på å se disse framstillingene både som fiksjon og som historie, som verken kan eller skal skilles fra hverandre.