Budsjettet for Trondheim kommune ble lagt frem onsdag. Politikerne vil helt sikkert komme mange og til dels kostbare endringsforslag. Da må de holde seg innenfor rammen.
At ikke ett og alt i administrasjonens budsjett blir vedtatt, er en selvfølge. Det er slik lokaldemokratiet fungerer. I Trondheim kommune blir ikke budsjettet lagt frem av det politiske flertallet i en byregjering, men av rådmannen og hans stab.
Rådmannens budsjett for 2017 med økonomiplan frem til 2020, er et solid og godt utgangspunkt. Budsjettet tar opp i seg en rekke ambisiøse vedtak og prioriteringer som allerede er gjort, noe som fører til at kommunens gjeld øker i de nærmeste årene. Grensen for hva som er forsvarlig, er i ferd med å bli nådd. Derfor er rådmannens forslag om å innføre en ny handlingsregel for nedbetaling av lån, både fornuftig og nødvendig. Forhåpentligvis blir ikke politikerne fristet til isteden å bruke pengene man sparer på lav lånerente til alskens gode formål.
Les også kommentaren: Rådmannens jobb er å være knipen
Ordfører Rita Ottervik er bekymret over at rådmannen vil omprioritere 27 millioner kroner på skolebudsjettet, blant annet for å styrke tilbudet til elever med store behov for spesialundervisning. Pengene skal tas fra de ordinære skolebudsjettene, slik at byens skoler i gjennomsnitt får ca. 500 000 kroner mindre til ordinær drift.
Det er lett å forstå at Ottervik og flere av de andre politikerne er skeptisk til denne måten å gjøre det på. Samtidig er det grunn til å advare mot endringer som øker den totale budsjettrammen. Det omstridte beløpet utgjør bare 1,7 prosent av hele skolebudsjettet og burde ideelt sett være mulig å innarbeide.
En rektor sier til Adresseavisen at skolenes driftsbudsjett allerede er helt urealistisk og hevder at det ikke er nok penger til bøker og utstyr. Hvis dette er en riktig beskrivelse, og ikke en form for krisemaksimering, trengs det en faktabasert diskusjon om hva som er faglig forsvarlig nivå på driften av skolene.
Politikerne som til slutt skal vedta budsjettet, må gjennom en krevende øvelse med å finne dekning for forslagene sine. Da må de gjøre reelle prioriteringer og ikke hente «gratispenger» ved kunstig økning av inntektsanslag eller ved å spise av poster som gir buffer og handlingsrom.