Hva hjelper det om Knut Arild Hareide er ferdig snakka, når Sylvi Listhaug har vendt det døve øret til?

Gro Harlem Brundtland tok feil. Det er typisk norsk å være tungnem. Og mot de tungnemmes vegring nytter bare én strategi: Gjentakelse, gjentakelse, gjentakelse. Her kommer derfor et repetisjonskurs for folkevalgte med lærevansker. Dere andre får vise overbærenhet så lenge.

I mars i fjor skrev Barneombudet til Justis- og beredskapsdepartementet at ombudet var «svært bekymret» for det økende antall barn som ble innesperret på politiets utlendingsinternat på Trandum. I desember i fjor slo Sivilombudsmannen fast at Trandum ikke er «et egnet sted for barn». 18 mennesker hadde forsøkt å ta livet av seg innenfor gjerdene på dette fengselet som formelt ikke er et fengsel. Det hadde vært opptøyer, selvskading, knusing av inventar og bruk av makt der inne. «Dette framstår ikke som et tilfredsstillende psykososialt miljø for barn», skrev Sivilombudsmannen, i utsøkt byråkratisk understatement.

«De fleste voksne rundt disse barna har ikke gjort noe galt, men de er likevel innesperret på strengere vilkår enn norske fanger. Hvis mor har hatt besøk, må hun kle seg helt naken, skreve over et speil på golvet og vise vaktene at hun ikke har gjemt noe i vagina. Slik er barnas tilværelse på Trandum», skrev jeg, også det i desember i fjor. Vi er mange som har skrevet liknende ting de siste 15 årene.

Det har heller ikke manglet på tafatte løfter fra dem som faktisk kunne gjort noe for å få slutt på barnefangene. Knut Storberget sa at han ville handle i 2002, da han var justisminister. 12 år senere ble fortsatt 307 barn innelåst bak piggtrådgjerdene.

Hittil i år er 84 barn sperret inne på Trandum. To av dem var innelåst i henholdsvis 18 og 24 døgn, ifølge tall Aftenposten har fått fra Politidirektoratet. Politiets instruks sier at pågripelse av mindreårige skal ikke overstige 24 timer». Du trenger ikke ha fire i matte for å regne ut at 24 døgn er mer enn 24 timer.

Les også: Campus-strid mellom Kalvskinnet og Elgeseter

Les også: Høyskoleparken kan bli Elgeseter sitt Nidarø

«Når vi ser at unger har sovet der i ukevis, er det opprørende», sier justispolitisk talsperson i Venstre, Iselin Nybø. Det er det selvsagt, men Nybø er sannelig ikke lettopprørt. I juli 2014 sa hun til Dagbladet at hun var glad for at tallene på barnefengslinger var blitt kjent, og så la hun til: Dette er noe vi følger med på».

Etter å ha fulgt med i over to år, er hun omsider kommet til at «vi kan ikke ha det sånn».

Knut Arild Hareide mener også at realiteten på Trandum er at barn fengsles. «Barn skal ikke plasseres i fengsel. Ferdig snakka!», sier han, og er like morsk i røsten som Redd Barna, NOAS, Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg og andre sakkyndige som har hevdet det samme.

Men Hareide har også visst om barnefengslingen i årevis. Det samme har Arbeiderpartiets Kari Henriksen, som sitter i justiskomiteen på Stortinget, og som på vegne av partiet krever at statsministeren «umiddelbart» setter en stopper for praksisen. De har visst alle sammen, og de har visst lenge. I tillegg vet de jo at de har flertall på Stortinget og kan instruere integreringsministeren om å være noe mindre interneringsminister. De trenger ikke vente på neste statistikk, umiddelbart er et glimrende tidspunkt. Sylvi Listhaug har nemlig god tid. Da hun nylig åpnet en ny avdeling på Trandum, sa hun at hun vil se på regelverket. Det samme sa Knut Storberget i 2002. Myndighetene ønsker ikke at «barn skal bo lenge» på Trandum, sa hun også. Dessuten dreier det seg bare om «noen få barn». Men hvis vi ikke fengsler barn i Norge, kan vi ikke forsvare oss med at vi bare fengsler dem litt og at vi bare fengsler noen.

Mandag ba Norges Røde Kors departementet presisere Utlendingsloven slik at det ikke blir mulig å låse barn inne før alle andre muligheter er prøvd. «Internering skal være siste utvei, ikke første, slik vi oppfatter at det er i dag», sa jusprofessor Mads Harlem, leder for folkerettsseksjonen i Røde Kors, til VG.

Foreldrene har et ansvar for å reise ut av landet når de har fått endelig avslag, sier Listhaug. Det er korrekt, men det fritar ikke henne for ansvaret for å overholde både norsk lov og internasjonale konvensjoner.

Skyldes nølingen at det ikke finnes noe alternativ til fengselet på det triste jordet ved rullebanen på Gardermoen? Ifølge Redd Barna, NOAS og Amnesty finnes det 250 alternativ. International Detention Coalition har sjekket i 60 land og funnet et kvart tusen andre måter å behandle barn på i forbindelse med utlendingskontroll.

De tre organisasjonene skrev denne uken et felles innlegg i Dagsavisen der de plukket ut fem slike. Ett av dem er å kopiere Cedars ved Gatwick, britenes spesialinnredete hus for barnefamilier som skal returneres. Det fem år gamle senteret består av leiligheter med kjøkken, bibliotek, datarom og lekerom. Cedars fikk nylig kraftig ros av den britiske sjefinspektøren for fengsler som et spesielt humant sted for barn. Rosen kom i seneste laget. Den britiske regjeringen har vedtatt å stenge senteret fordi så mange familier velger å returnere frivillig. Men hvis vi fortsatt har behov for å plassere barn som skal ut av landet, trenger vi altså ikke finne opp humaniteten. Andre har gjort det for oss.

Vårt bidrag ble derimot avslørt denne uken: Norge har arbeidet hardt for å få fjernet en formulering om aldri å fengsle barn fra erklæringen om flyktninger som FNs generalforsamling vedtok sist mandag.

Barn av regnbuen? Det er nok ikke oss, vi er mer barn av piggtråden.

Følg på twitter.com/svelle