I fjor høst var det flyktningkrise, nå er «problemet» at det kommer altfor få.

Flere nyetablerte mottak rundt om i landet har stått tomme, og andre vil bli overflødige. UDI har sagt opp en rekke avtaler og kvitter seg med over 10 000 plasser. Det fører, ifølge Aftenposten, til krise i mange små kommuner som har ansatt folk og belaget seg på statlige overføringer. Samtidig kan mange midlertidige "asylbaroner" se tilbake på lettjente millioner.

Nå er pågangen av mennesker på flukt bare en tiendedel av det den var i fjor, og regjeringen kan bruke 5,6 milliarder mindre enn de regnet med. Det er forståelig at vi ikke kan kaste penger ut av vinduet, og kapasiteten må selvsagt tilpasses behovet, men det er likevel flere sider ved fjorårets flyktningstrøm som gir grunn til ettertanke.

Mens det nå er krise for noen og lettelse for nasjonen, var det i fjor krise for nasjonen og klondyke for noen. Håndteringen av flyktningkrisen dominerte både nyhetsbildet og den politiske agendaen fra ettersommeren til langt ut på vinteren. Noe som lignet panikk var i ferd med å bre seg. Hvordan skal vi ta oss av alle dem som kommer? Hvordan skal vi begrense tilstrømmingen, og hvem har egentlig krav på å få bli i Norge?

Det mest akutte spørsmålet var å finne senger og tak over hodet. Flyktningstrømmen så ut til å være ukontrollerbar, og behovet var prekært. Norske kommuner ble oppfordret til å opprette asylmottak og akuttplasser. Med en blanding av bønn, moralsk press og økonomiske lokkemidler prøvde regjeringen og UDI å få flest mulig kommuner til å bli med på dugnaden.

Etter en periode med frustrasjon og motvilje, endte det med at svært mange kommuner klarte å skrape sammen imponerende mange asylplasser. Nå står de med skjegget i postkassa, mens mange private aktører som kjente sin besøkelsestid, skaffet seg lukrative avtaler.

I en slik situasjon måtte det gå fort i svingene, og UDI inngikk avtaler som i ettertid har vist seg å være svært lønnsomme for eierne. Adresseavisen fortalte mandag at Stav Hotell Eiendom AS tjente 9 millioner kroner etter å ha bosatt asylsøkere i én måned. Ved Meråker Smelteverk Gjestegård rullet pengene inn, selv om det ikke kom en eneste asylsøker.

UDI innrømmer at noen avtaler egentlig var vel fordelaktige for campingplass- og hotelleiere, men tidspress og flyktninger som ventet på dørtrappa, skapte et klassisk eksempel på selgers marked. Det er forståelig, men merkeligere er det at UDI ikke engang hadde tid til å følge opp det generøse tilbudet fra gjestegården i Meråker om å betale tilbake kostpengene.

Den viktigste lærdommen av det siste årets alarm med påfølgende «faren over»-signal, er å bruke erfaringene til å få til løsninger som både fungerer i normalår og som lar seg oppskalere dersom det kommer en ny situasjon med betydelige økning i antall mennesker på flukt til Norge. Dessverre er det liten sannsynlighet for at verden blir et sted uten flyktninger. Norge vil helt sikkert få utfordringen på nytt. Da kan vi ikke nok en gang stå på bar bakke.