Lørdag bokser verdensmester Cecilia Brækhus sin første profesjonelle kamp på hjemmebane.
Dette har blitt mulig etter at Stortinget i desember 2014, med stemmene fra Høyre, Frp. og Venstre, opphevet det norske forbudet mot proffboksing.
Fra 1. januar 1982 var norske profesjonelle boksere kriminalisert i hjemlandet og måtte utøve sporten konstant på bortebane, med de ulemper dette medførte.
Nå kan norske profesjonelle boksere endelig både trene, sparre og bokse kamper på hjemmebane. Er dette et historisk framskritt, slik mange hevder?
Forbudet mot proffboksing i Norge har vært begrunnet ut fra to forhold, nemlig boksingens medisinske skadevirkninger for utøverne, hovedsakelig risikoen for akutte og permanente hjerneskader. Videre ble det lagt til grunn at profesjonell boksing har vært preget av «usunne økonomiske interesser».
Les også: Brækhus før hjemmedebuten: - Det har vært tøft og brutalt
Ingen har noen gang benektet av boksing er en farlig sport, heller ikke bokserne selv. «The American Medical Assosiation Council on Medical Affairs» gjennomførte på 1980- og 90-tallet tre ulike studier som viste at 75 prosent av bokserne med mer enn tjue proffkamper, hadde en eller annen form for forstyrrelse i hjernen. 90 prosent av bokserne hadde hatt en eller annen form for hjerneskade i løpet av livet, uavhengig av hvor gode boksere de var. (Noen av tallene viser til boksere som debuterte tidligere, da sikkerheten var dårligere.)
Selv om disse resultatene er urovekkende rent medisinsk, synes det klart at både flertallet på Stortinget og mange boksere i dag er innstilt på å ta en betydelig risiko. Skaderisikoen er ikke lenger tilstrekkelig grunnlag for å forby sporten. Dette handler ikke bare om proffboksing, men gjelder eksempelvis også fallskjermhopping og hanggliding.
I tillegg har boksesporten, særlig i Europa, arbeidet seriøst med å gjøre sporten tryggere. For å oppnå lisens, må profesjonelle boksere i dag i henhold til reglene i det europeiske bokseforbundet EBU gjennomgå grundige medisinske tester før kamp. Disse består av generell fysisk gjennomgang og blodprøver.
Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.
I tillegg er hjerneskanning påbudt minst én gang i året, flere ganger ved flere kamper siste 12 måneder. Ved alle stevner er det påbudt med én lege pr. utøver til stede ringside, som til enhver tid kan stoppe kampen på bakgrunn av en medisinsk vurdering. Ingen idrett har bedre legedekning.
Spørsmålet blir hvem som har ansvaret for at disse omfattende og strenge reglene virkelig blir praktisert?
I forbindelse med revisjon av «knockout-forskriften» har departementet innført regelen om at «Formelle sammenslutninger» nå kan søke om å arrangere boksestevner. Dette åpner for at en utøver kan danne sitt eget selskap, søke om godkjenning og arrangere sitt eget stevne med sin egen motstander, dommere og leger. Det er dette som har skjedd når «First Lady Promotion» nå står som kamparrangør i Oslo.
Du bør få med deg debattinnlegget: «HV-området mitt har etterlyst sambandsutstyr. Det vi skal få i fremtiden er hyllevare fra Biltema»
Etter undertegnedes oppfatning har slikt lite med seriøs idrett å gjøre og vitner om dårlig politisk håndverk fra departementets side. (Ville RBK blitt godkjent som arrangør av cupfinalen?)
Et ensartet regelverk for profesjonell boksing i Norge burde ligget til grunn i hvert stevne, i samsvar med EBUs regler og implementert av et nasjonalt profesjonelt forbund, eksempelvis Norges Profesjonelle Bokseforbund (NPBF), stiftet i 2010 og Norges representant i EBU. NPBF ville som uavhengig instans ikke hatt økonomiske interesser knyttet til hvem som sto som vinner i den enkelte kamp.
Også når det gjelder antidopingarbeid, er den norske forskriften svakere enn eksempelvis den danske. I Danmark må alle boksere, for å få lisens, underskrive en erklæring om å samarbeide med Anti Doping Danmark. I Norge holder det at kamparrangøren «driver et antidopingarbeid i overensstemmelse med World Anti-Doping Code.»
Les også denne kronikken: Barnefotballen er blitt toppfotballens hoggestabbe
Norge har gjennom den nye knockout-forskriften fått mer liberale sikkerhetsbestemmelser enn flere andre europeiske land.
Når det gjelder «usunne økonomiske interesser», står både Norges Profesjonelle Bokseforbund, norske promotorer og andre overfor betydelige utfordringer.
Proffboksing er beryktet for uryddige økonomiske forhold, både når det gjelder honorarer til bokserne og eksempelvis svarte penger. Tendensen er at alle penger samles i «toppen av pyramiden», hos arrangører og deltakere i viktige tittelkamper, hvor salg av rettigheter til store TV-selskaper genererer betydelige inntekter.
Følgende historie er illustrerende: Da Ole Klemetsen i 1993 bokset en ordinær proffkamp i St. Louis, USA, hadde han inntekter gjennom kontrakt med TV 1000 i Norge. Fra stevnearrangøren mottok Ole ingenting, ei heller vinneren av kampen, John MC Clain, som etter å ha slått Ole knockout, dukket opp i garderoben og krevde John Klemetsen, Oles manager, for kamphonorar! Som weltervektsmester Saoul Mamby uttrykte det: Aldri har så få tatt så mye fra så mange.
De vedtatte endringene i «knockout-forskriften» vil neppe tjene proffboksingen i Norge på sikt. Spørsmålet er nå: Kan Norges Profesjonelle Bokseforbund lykkes med å etablere trygge og rettferdige forhold i proffboksingen i Norge – eller ser vi nå proffboksingens sanne ansikt?
Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.