Norsk idrett skriker etter modige ledere som kan skape endring, ikke bare godt voksne menn som slåss for sine posisjoner.

Var jeg slem nå? Faktisk synes jeg ikke det. Hvem er det som styrer Idretts-Norge? De går i dress, er pregløse med mer eller mindre gråstenk i håret, verner om sine posisjoner, og har sluttet å tenke nye, friske tanker.

Jeg synes jeg hører noen fornærmede røster der ute, men det får skure. Tiden er inne for å si fra. En skrikende mangel på endringsvilje har ført til at idrettens autonome rolle i samfunnet er satt på spill. Endringsviljen er det Linda Hofstad Helleland (oi, endelig en kvinne!) som står for. Hun har herjet med defensive idrettsledere siden hun ble kulturminister. Noen ganger synes jeg hun fortjener sterkere motstand.

Er det ikke pinlig å se hvordan idretten dummer seg ut i den ene saken etter den andre? Skiforbundet har sin astmasak, Olympiatoppen tviholder på samme kurs selv om Rio-OL ga svake resultater, Idrettsforbundet tviholder på sine reiseregninger, mannsdominansen og sitt litt utdaterte verdensbilde. Og hvor blir det av endringene den nye fotballpresidenten lovet?

Vi lever i en verden der «dinosaurene» er truet. Endringene skjer i stadig økende tempo og de som ikke utvikler seg dør ut. Vi som jobber i media kjenner på dette hver dag.

Idretten er ikke noe unntak. Der har mottoet alltid vært at det som er godt nok i dag, holder ikke mål i morgen. Idretten mister grepet på de unge fordi den tilbyr samme produktet som for 20 og 30 år siden. Vi gjør et svakt OL fordi Norge ikke lenger er i forkant på trening.

Første bud for å være toppleder i idretten er endringsvilje. Det ser jeg svært lite av. Derimot ser jeg mange bortforklaringer og forsvarstaler. Og jeg ser maktkamper der de endringsvillige blir kneblet – eller til og med kastet. Det bekymrer meg at dagens idrett er nesten fri for debatt. Kritikk ties i hjel, som når «de ni eldre menn» stiller noen betimelige spørsmål.

Det snakkes om en fryktkultur i norsk idrett. Mange har sterke meninger, men få tør målbære dem. De blir utsatt for hersketeknikker, baksnakking og latterliggjøring. På toppen sitter kompisene som beskytter sitt revir og verner om hverandre.

Svakhetene kommer best til syne i de største og rikeste forbundene, og det er da jeg må spørre om det er motivasjonen det er noe galt med. Søker ledere jobben fordi den er godt betalt med høy status, eller er de der for å gjøre den jobben idretten trenger?

I IOC, FIFA og andre særforbund har vi sett hva klikkdannelsen på toppen kan føre til av ukultur og korrupsjon. Lederne i disse organisasjonene blir etter hvert helt inkompetente i forhold til å skjære vekk de meste åpenbare verkebyllene.

Det er først når media og varslere har avdekket korrupsjon eller doping, og politiet kommer på banen, at ting skjer. Nå sist så vi dette i forbindelse med avsløringen av den engelske landslagssjefen Sam Allardyces mangel på moral og etikk. Først etter at avisen The Telegraph satte fokus på et utbredt problem, setter fotballforbundet i gang en gransking. Ikke fortell meg at det var ukjent for dem at svarte penger flyter alle veier i Premier League!

Når vi ser hvordan menn styrer, for det er menn, bare godt voksne menn som styrer så godt som all toppidrett både internasjonalt og Norge, så er det på tide å slippe frem noen andre. Kanskje til og med kvinner, eller blir det for revolusjonært…?

Jeg tillater meg å sitere denne utfordringen fra Guro A. Johnsen i en kronikk i VG: «Både presidenten, generalsekretæren, assisterende generalsekretær, toppidrettssjefen og IOCs representant i Norge er menn. Begge som satt i den administrerende direktørstillingen for ungdoms-OL, også menn. Alle etniske norske, rekruttert fra den sosiale middelklassen og oppover, appellerer trolig til den samme gruppen, snakker likt og tenker mange av de samme tankene. Kulturen som oppstår blir ekskluderende istedenfor inkluderende.»

Og da kan jeg like godt fortsette å sitere Johnsens innlegg: Hvem av dere menn som besitter de ledende stillingene i norsk idrett i dag, stiller sin plass til disposisjon?