Satt på spissen handler helsepolitikken om brutale prioriteringer.
Adresseavisen fortalte onsdag om lungekreftsyke Jannicke Spets, som selv har betalt for immunterapi, en ny type medisin som har sørget for at kreftsvulstene hennes har gått tilbake. Nå tror sønnen på 12 år at mamma blir frisk.
I forrige uke ble det gitt grønt lys for bruk av immunterapi i det offentlige helsevesenet. Bare ved St. Olavs Hospital kan dermed rundt femti pasienter årlig få denne behandlingen, uten å måtte punge ut med flere hundre tusen kroner av egne midler.
Beslutningen er svært gledelig. Nå kan også de som ikke har nok penger, hjelpes. Kreftlege Stein Sundstrøm sier til avisen at dette er det største som har skjedd i løpet av hans 35-årige yrkeskarriere. Sykehusdirektøren er på sin side raskt ute med å advare mot å innføre stadig nye og dyre behandlingsmetoder uten at det kommer økte bevilgninger. Utgiftene til kreftmedisiner er tidoblet på ti år.
Historien til Jannicke Spets illustrerer noen av helsevesenets aller største dilemmaer. Når skal en ny og ekstremt kostbar «vidundermedisin» tas i bruk ved offentlige sykehus? Hvem skal få tilgang til denne behandlingen og hvilke andre pasienter er det da som må nedprioriteres? I siste instans handler det om liv eller død. En kynisk legemiddelindustri, som rett nok bidrar til store medisinske fremskritt, kan ofte innkassere store gevinster når de er alene om en revolusjonerende ny medisin.
- Vi har ikke råd til å la være
En rådende tese sier at uansett hvor mye penger som pumpes inn i helsevesenet, vil det ikke være mulig å fylle alle behov eller ta i bruk alle nye medisiner og behandlingsmetoder. Dette blir brukt som argument for ikke å øke helsebudsjettene mer enn nødvendig. Skal «produksjonen» økes, må det effektiviseres.
Har vi ikke allerede effektivisert så mye at det ikke er stort mer å hente? Før lå folk på sykehuset i uker, nå sendes brystkreftopererte hjem samme dag som de ble operert.
Norske sykehus behandler stadig flere, og budsjettene øker. I fjor brukte vi 311 milliarder kroner på helse. Blir vi bare sykere? Nei, men det er stadig flere lidelser og plager som kan behandles. Da blir det ekstra viktig å skille mellom det som er livsviktig, det som gir betydelig helsegevinst og det som ikke er noen av delene. De fleste blir opprørt når de hører om folk med alvorlige diagnoser som ikke får den hjelpen som finnes, eller når avansert teknologi som kunne avdekket dødelige sykdommer, ikke blir tatt i bruk.
- Norge er sist til å ta i bruk ny kreftmedisin
En gang lå jeg selv på operasjonsbordet. Et team på tre-fire grønnkledde sto rundt meg. Det gjaldt verken hjertet eller andre vitale organer. Jeg hadde skadet ytterste ledd på lillefingeren på venstre hånd. Et lite brudd og kanskje et senefeste måtte fikses. Jeg følte meg som en luksuspasient, så mye for en lillefinger!
Jeg tar med denne historien, ikke for å latterliggjøre prioriteringen, men for å illustrere at vi har et helsevesen som stiller opp for deg, både når du er i alvorlig trøbbel og når det ikke akkurat står om livet. Vi har rettigheter som gjør at reelle helseproblemer blir forsøkt reparert, og vi tar det som en selvfølge at leger og sykehus er der når vi trenger hjelp, uten at det koster oss noe.
Norsk helsevesen er blant de aller beste i verden, sies det. Andre hevder at dette er en seiglivet myte. Ulike undersøkelser og sammenligninger viser at kritikerne både tar feil og kan ha rett. Avhengig av hvilke parametere som brukes, havner vi både høyt oppe og litt lenger nede på rankingen.
Ifølge OECD-rapporten «Health at a glance» (2015), er vi helt på topp i antall leger og sykepleiere per innbygger. Sjansen for å overleve hjerteinfarkt og brystkreft er blant de aller beste, og i forhold til folketallet bruker vi mest offentlige penger på helse.
Vi nordmenn tilhører uansett den privilegerte helseoverklassen i global sammenheng, men i et oljerikt land er forventningene høye. Historiene om behandlingskøer, feilprioriteringer og manglende utstyr er like hyppige som rørende tilbakemeldinger om fantastisk behandling og møter med «engler i hvitt».
Av alle gode formål som får penger på statsbudsjettet, må ekstra kroner til å ta i bruk nye og effektive medisiner og metoder være noe av det som er lettest å forsvare. I valget mellom mer penger til helse eller mange milliarder til å gjøre en helt utmerket vei om til en super vei, er jeg ikke i tvil.