Den største helten i det norske krigsdramaet i aprildagene 1940 er Kong Haakon. Ingen kilder trekker kongens rolle i tvil. Politikernes rolle er det ulike syn på.

Johan Nygaardsvold, med klengenavnet Gubben, er en viktig statsminister i vår historie. Men først og fremst på grunn av at han innledet flere års regjeringsstabilitet og førte en ny økonomisk politikk i en krisetid. Jeg mener at etter at tyskerne kom til landet var kongen vår viktigste politiker.

Filmen «Kongens nei» går sin seiersgang og er flott folkeopplysning. Nå har mange rykket ut til forsvar for Nygaardsvold som fremstilles nervøs og svak. Han er et ikon i arbeiderbevegelsen, og hans statue står da også utenfor Folkets Hus i Trondheim.

Heltebildet av Gubben skyldes nok likevel først og fremst hans virke fra 1935–40.

Jeg mener at kildene for det som hendte i aprildagene 1940 gir et svært klart bilde av hvilke fire hendelser som hadde størst betydning for landets skjebne disse dagene, og hvem som har æren for det.

Signert-skribenten Marte Hallem synes det er sørgelig lite som skjer på Facebook for tida

Regjeringens «nei»: Halv fem om morgenen 9. april kom tyskernes sendemann Brauer til utenriksminister Koht og ba om norsk kapitulasjon. Regjeringen avslo umiddelbart.

På dette tidspunktet var de sentrale kystbyene i ferd med å bli okkupert. Regjeringens beslutning innebar nei til kapitulasjon, men ikke nødvendigvis nei til forhandlinger med tyskerne om en politisk ordning senere. Regjeringens første svar var selvsagt av uvurderlig betydning.

Les også kronikken: Svikt i musikklivets økosystem

Elverumsfullmakten: Stortinget hadde sitt siste møte mens krigen pågikk på Elverum folkehøgskole 10. april. Stortingspresident Hambro (Høyre) foreslo, uten å ha forberedt det skriftlig, og fikk vedtatt uten votering, at Stortinget midlertidig overførte sin makt til regjeringen. Dette skulle gjelde så lenge krigen varte, og selv om regjeringen måtte søke tilflukt utenlands.

Det er ingen tvil om at dette er blant de viktigste beslutninger i Stortingets 202-årige historie. Æren tilfaller Hambro.

Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.

Kongens «nei»: Filmens hovedtema er kongens avslag på tyskernes krav om å utnevne Quisling til statsminister. Dette skjedde på Elverum 10. april. Noen viser til at kongen gjorde dette sammen med regjeringen, og at kongens rolle derfor er overvurdert.

Da kongen kom tilbake til Nybergsund og møtte regjeringen etter møtet med tyskernes sendemann Brauer gjorde han det klart at han ikke kunne utnevne Quisling. Han sa at «regjeringen skal ha avgjørelsen, men min beslutning er klar».

Kongen sa at han ville gå av om regjeringen godtok Quisling som statsminister.

Han avsluttet sitt innlegg slik: «Jeg vil ikke at denne min stilling … skal være avgjørende for regjeringen. Den må ta sitt standpunkt, uavhengig av min personlige innstilling. Men jeg mener det er riktig av meg å gi regjeringen klar beskjed om hvordan jeg ser på saken».

Kongen overlot altså avgjørelsen til regjeringen og sa at hans standpunkt ikke skulle være avgjørende. I realiteten satte han regjeringen i en tvangssituasjon. Det norske kongedømmet var folkevalgt bare 35 år tidligere, og nå truet kongen med å gå av.

Det er ingen tvil om at regjeringen var samstemt på å avvise kravet om Quisling. Hvor stor betydning kongens ord hadde vet vi ikke. Men vi vet at de ble sagt.

Fikk du med deg dette innlegget fra Anne B. Ragde: «Vi mumler ikke. Vi roper høyt!»

Kongens «andre nei»: Stortingets presidentskap og flertallet i Stortinget feiget ut sommeren 1940, forhandlet med tyskerne om en ny regjering som skulle avløse den som var etablert i London, og avsette kongen. 3. juli 1940 kom kong Haakons sterke avslag på henvendelsen om å gå av. Dette, formidlet av BBC, ble et av de viktigste symbolene på norsk motstand mot tyskerne.

Min påstand er at det var disse fire hendelsene som definerte norsk motstand under krigen, og ga føringer for hvordan samtid og ettertid har vurdert statsmaktenes rolle da landet ble okkupert.

At kongen (og kronprinsen) var ubøyelige i forhold til tyskerne og ga sterke politiske føringer i 1940 kan det ikke herske tvil om. De ønsket også å være i landet så lenge som mulig, og forlot ikke Norge før landet hadde kapitulert militært. (Skrevet under på Hotel Britannia i Trondheim).

Vi vet selvsagt ikke hvordan disse dagene hadde utviklet seg med en svak og ubesluttsom konge. Det vi vet gir imidlertid grunn til å sende en takk til regjeringen Michelsen som hentet Hakon hit til landet i 1905.

Filmen bygger på Alf R. Jacobsens bok «Kongens nei». Denne boken fremstiller Nygaardsvold som svak, ubesluttsom og nervøs i aprildagene. Det gjør også memoarene til to som var tett på begivenhetene, stortingspresident Hambro og statsråd Trygve Lie, og som Jacobsen bygger på. De skriver at Nygaardsvold ville flykte til Sverige.

Les også: En hyllest til «terroristene»

Vi må ta med at verken Hambro eller Lie generelt hadde stor sans for Nygaardsvold. Kanskje den viktigste kilden til det som skjedde på Elverum og Nybergsund er statsråd Nils Hjelmtveit. Hans notater og bøker slår fast kongens rolle slik jeg har gjort rede for. Han var på Nygaardsvolds side, og kritiserer ikke statsministeren på samme måte som for eksempel Trygve Lie.

Kongens tydelige rolle i 1940 er ikke omstridt. Derimot framstår politikerne ved spesielt to anledninger i et meget dårlig lys.

Det ene er den forvirrende mobiliseringen om morgenen 9. april. Det er regjeringens ansvar.

Det andre er Stortingets forhandlinger med tyskerne sommeren 1940. Det er presidentskapets og stortingsflertallets ansvar.

At kong Haakon nå fremstilles som en norsk helt for nye generasjoner nordmenn er fullt fortjent.

Hør våre kommentatorer snakke om det nye kommunekartet, Stoltenberg-boka og byutviklingsmote

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.