Drømmen om Adele i Trondheim bør ikke overskygge muligheten til å få fram det neste Highasakite. Gode klubbscener er fundamentet for en konsertby.
Den danske tittelen på den amerikanske filmklassikeren «Gone With The Wind»(1939) er «Borte med Blæsten». Hvilken vind som har tatt klubb- og konsertstedet «Brukbar/Blæst» er ikke helt godt å si, men det er et alvorlig slag mot Trondheim som konsert- og musikkby når det står «Stengt permanent» øverst i nettsøk på utestedet. Hva som kommer til å skje med lokale og utstyr er foreløpig uklart.
Les også kommentaren «Endelig Dylan!»
I byutviklingsperspektiv har stedet bidratt til å gi Nedre Elvehavn og Solsiden et tiltrengt preg av mangfold. Ved tiårsjubileet i 2010, da det bare het Blæst, ble det i herværende avis presentert som mer vitalt enn noen gang, med mellom 100 og 150 konserter i året. Siden har det åpenbart gått mer ned enn opp. Det blir interessant å se hvem som overtar i lokalene. Er det noe byen neppe trenger mer av, er det flere øl-, burger- og pizzasteder.
Klubbscener kommer og går i en by som Trondheim. På 80-tallet var Skansen en viktig arena for konserter med norske og internasjonale artister som trakk fra 100 til 400 tilhørere. På 90-tallet overtok Veita Scene i ulike lokaler, også under navnet Bourbon Street noe av den samme roller. Så kom Posepilten, Blæst, Dokkhuset, Byscenen og Familien, mens UFFA gjennom flere tiår sørget for alternativ buldring lenger øst i byen.
En rekke andre større og mindre steder kunne vært nevnt, men det er ingen tvil om at Blæst og etter hvert Brukbar/Blæst har stått i en særstilling for kontinuerlig aktivitet som klubbscene for rock og beslektede uttrykk i Trondheim, til hverdag som fest. Derfor virker det som en skjebnens ironi at konkurs og stenging skjer etter det som gjerne omtales som «tidenes konsertsommer» i Trondheim, samtidig som byens politikere jobber for å utvide Trondheim Spektrum til en storhall som også kan huse konserter med rundt 10 000 mennesker og kanskje få Adele til byen.
Det er grunn til å glede seg over at Trondheim gjennom Sverresborg, Marinen og Granåsen har fått utendørs konsertarenaer som ramme for folkefester med tusenvis av mennesker, som langt på vei har motbevist myten om trege trøndere i oppslutning om konserter. Neste år er det planer om utekonserter på tomta til E. C. Dahls ved Nyhavna også. Olavsfestdagene har klart å gjøre Borggården til en populær utearena. Det ser med andre ord ganske lyst ut for storkonserter i Trondheim framover.
Derfor er det desto mer alarmerende at selve grunnfjellet for en by som vil kalle seg konsertby slår sprekker. De store musikkfestene bør være toppen på kaka, men ikke sees løsrevet fra de nederste lagene. Hvis ikke blir det en underlig bismak over feiringen av utviklingen i konsertbyen. Det er nemlig en sammenheng mellom klubbscener i størrelsen Brukbar/Blæst og byens såkalte storkonserter. Både for publikum og artister er slike scener avgjørende for å bygge artister og konsertkultur.
Highasakite overbeviste stort på Pstereo i år, imponerte på Sverresborg i fjor, men det spørs om de noen gang har levert bedre konsert i byen enn på Blæst i februar 2014. Lars Winnerbäck var Sveriges største artist i 2009 og fylte Trondheim Spektrum på tampen av det året. Har har senere fylt Borggården, men i starten på sin triumfturné i 2009, insisterte han å spille på Blæst. Selv om han kunne solgt ut byens største saler. Fordi han husket klubblokalet med glede fra sin første konsert i byen i 2005. Ane Brun som har spilt på Pstereo og i Borggården spilte i samme periode sine første konserter i byen i baren på Credo.
En som åpenbart har skjønt sammenhengen mellom en levende konsertby på grunnplan og topp, er Stein Vanebo fra Trondheim Concerts. Han har stått bak flere av de største konsertene i byen, blant annet Springsteen i Granåsen. Han er jevnlig å se på konserter på byens mindre scener også, og prøvde sammen med andre aktører å overta rockescenen på Solsiden etter at Brukbar/Blæst gikk konkurs. For Trondheim som konsertby og kulturby er det å håpe at flere ser sammenheng mellom de store scenene og de mindre. Det er vel så viktig å ha en scene for de neste bandene fra byen som skal vokse seg store, som en lokal variant av en av landets verste konsertarenaer: Oslo Spektrum.