Petter Fiskum Myhr, Direktør Olavsfestdagene

Han driver ikke med underholdning. Han ser på sitt virke som et kall og en skjebne. Årets nobelprisvinner i litteratur er noe for seg selv.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

«Ingen forstår det jeg driver med», sa Bob Dylan for noen år siden. «Folk er ikke engang i nærheten. Fordi det jeg har gjort, og det jeg gjør, er det ingen andre som gjør. Jeg tror ikke jeg vil bli forstått før om kanskje 100 år.»

Sist torsdag ble han likevel forstått av Svenska Akademien, som tildelte ham verdens høyeste litterære utmerkelse.

Bob Dylan har selv sagt at han ikke er noen musiker og heller ingen poet, til tross for at han åpenbart er beg¬ge deler. Men først og fremst er han en kunstner som over¬skri¬der alle rammer. Det er derfor han ikke blir forstått, fordi han ikke passer inn i de vanlige kategoriene. Tvert imot: Han har – som alle store kunstnere – sett det som sin livsoppgave å sprenge båsene: «Picasso hadde fragmentert kunstens verden og sprengt den vidåpen. Han var revolu¬sjonerende. Det ville jeg også være», skriver han i sine memoarer.

Gjennom mer enn et halvt århundre har han nådd fram til millioner av mennesker med sine sanger og tekster. Han har akkompagnert livene – og i mange tilfeller forandret livene – til utallige mennesker. Meg selv inkludert. På 70-tallet holdt jeg på å droppe ut av videregående skole. Jeg fant ingen mening der. Alt var ørkesløst.

Men en dag kom engelsklæreren inn i klasserommet med en spolebåndopptaker i hendene og sa at i dag skal vi lytte til noe musikk fra USA, i stedet for en vanlig skoletime. Han fortalte ikke hva eller hvem det var, men jeg glemmer aldri lyden som fylte det triste klasserommet: Den sprø gitarlyden, det varme orgelet, den oppløftende melodien og den ru, følsomme stemmen som sang om en ny morgen. Jeg satt som alltid bakerst på kateterrekka, og jeg husker at jeg løftet blikket fra pulten og kikket ut av vinduene til venstre, og oppdaget at det var strålende sol ute, at det var vår. Det hadde jeg ikke lagt merke til. «So happy just to be alive / underneath the sky of blue / on this new morning.» Tårene tok meg, og jeg tenkte at kanskje finnes det en ny morgen for meg der ute også.

Uten denne opplevelsen ville jeg ikke ha fullført skolen, ville jeg ikke ha studert på universitetet, ville jeg ikke ha jobbet med det jeg har jobbet med, ville livet mitt ha vært helt annerledes. Senere ble to linjer fra en Dylan-sang et livsmotto som jeg alltid bærer med meg: «He not busy being born / is busy dying». Den som ikke er travelt opptatt med å fødes, er i virkeligheten travelt opptatt med å dø. Bob Dylan har alltid levd etter denne maksimen. Han har alltid brutt opp fra det kjente, det trygge og det behagelige. Som 20-åring skrev han «Blowin In The Wind», og ble løftet fram som en profet og sannsiger. Hvor fristende måtte det ikke være å forbli der, sammen med Joan Baez og de andre som tilhørte den samme menigheten? Men, nei.

Som ingen andre har Bob Dylan forandret både skrivemåte, lydbilde og stemmebruk fra album til album. Han fant fram elgitaren, skrev «Like A Rolling Stone», og ble løftet opp som tidenes rockestjerne. Hvor fristende måtte det ikke være å forbli der, sammen med Mick Jagger og Keith Richards? Men, nei. Bob Dylan omfavnet i stedet countrymusikken med albumet Nashville Skyline – en musikkform som alle rockere hatet, fordi det var den konservative musikken som foreldrene elsket. Så ble han født på ny som kristen og framsto som en fundamentalistisk profet – og ble hatet av alle som tidligere hadde elsket ham. Etter et kunstnerisk svakt 80-tall slo han tilbake med tidenes første rockealbum om det å bli gammel, om det å eldes: «It’s not dark yet / but it’s getting there». Hvor får Dylan dette beundringsverdige motet fra? Denne fryktløsheten? Denne viljen til stadig å gå videre, fornye seg, utfordre seg selv og alle andre? Snu opp ned på tidligere forestillinger? Jeg tror han henter inspirasjonen fra de største kunstnerne innenfor litteraturen, musikken, billedkunsten. Kunstnere og referanser som de færreste av Dylan-fansen kjenner til.

Dette er den viktigste grunnen til at han er blitt misforstått. «De ser bare meg, de ser ikke det jeg kommer fra», har Dylan sagt, tydelig frustrert.

Samtidig er Dylan helt klar på det motsatte: «Det viktigste er ikke hvor sangen kommer fra, men hvor den tar deg.» All god kunst skal måles på hva den gjør med oss. Om den evner å forandre oss. Om den inspirerer oss til å bryte opp fra det trygge og kjente, forlate dem som holder oss tilbake og oppsøke dem som lar oss være en annen. For min egen del kan jeg med hånden på hjerte si: Uten Dylan ville jeg aldri ha våget å si opp en fast jobb i NRK etter 23 år. En fantastisk arbeidsplass med gode kolleger, men også et sted hvor noen medarbeidere motsatte seg enhver forandring.

Da jeg gikk hjemmefra for å møte mine nye kolleger på Rockheim for første gang, følte jeg at jeg trengte litt styrke, så jeg satte på en tilfeldig låt av Dylan på øret, på samme måte som mine foreldre slo opp tilfeldig i Bibelen for å få et styrkende ord. Da kom sangen «Beyond Here Lies Nothing», bortenfor her finnes ingenting. Det fungerte skikkelig dårlig. Så jeg stanset opp og fant i stedet fram til «New Morning», før jeg gikk fortrøstningsfullt videre. Styrket i troen på at det finnes en ny morgen for meg, bortenfor NRK, bortenfor Rockheim, bortenfor Olavsfestdagene. Dit sangen tar meg. Så lenge jeg er travelt opptatt med å fødes.