Av fem dagsaviser i Trondheim i tjueårene, var Adresseavisen minst. I 1927 ble den foreslått nedlagt.
Den nye redaktøren Harald Torp har mye av æren for at Adresseavisen overlevde krisen i 1927. Han er én av avisens 31 sjefredaktører. En annen var revolusjonær, en var iherdig motstander av å oppløse unionen med Sverige og en var glødende nazist. Sistnevnte påtvunget av tyskerne.
Norges eldste avis blir 250 år neste år. Jubileumsboken «Det sto i Adressa» av Per Christiansen handler mest om nyhetene; dramatiske hendelser, dagligliv i Trondheim, fremskritt og kriser, men forfatteren gjennomgår også grundig hva avisens mange redaktører har ment på lederplass.
Aviser var ikke akkurat for folk flest da Martinus Nissen i 1767 startet bladet med det kronglete navnet «Kongelig allene privilegerede Tronhiem Adresse Contoirs Efterretninger». Opplaget var på noen få hundre, én dag i uken. Nissen tilhørte overklassen, men skrev mye om de fattiges kår og mente at man istedenfor veldedighet burde skaffe de fattige arbeid.
Etter grunnleggerens død ble avisen eid av Realskolen i over hundre år, på sett og vis et offentlig eierskap. Da overtok Matthias Conrad Peterson, og han markerte seg umiddelbart som en radikaler med stor sans for den franske revolusjon og Rousseaus ideer om det enkle liv. Etter hvert ble han en torn i øyet for storborgerskapet, og da kongen i 1799 innførte begrensninger i trykkefriheten, sa Peterson takk for seg.
Midt på 1800-tallet var Adresseavisens redaktører opptatt av at avisen skulle være politisk nøytral. De tok nok oftest parti for det bestående, men det mest typiske var trondheimspatriotismen og kampen for å gjenreise Nidarosdomen fra ruin til fordums prakt. Svend Mosling, en av redaktørene med lengst fartstid i denne perioden, ivret sterkt for teknologiske fremskritt og var i mange år en pådriver for å bygge jernbane mellom Trondheim og Støren.
Flere aviser kom og gikk, noen av dem bedre nyhetsorganer enn Adresseavisen. Men det var bare én avis som hadde kongelig privilegium med enerett til å trykke annonser. Dette ble opphevet i 1877, og fra da av måtte Adresseavisen forbedre både markedsføring, teknikk og journalistikk. Samme år kom Dagsposten på gaten, den ble etter hvert størst i byen.
Et av de første eksemplene på reportasjejournalistikk fikk Adresseavisens lesere i 1893 da redaktør Johan Christian Høitomt og en «referent» (trolig den senere så berømte pressemannen og forfatteren Øvre Richter Frich) rykket ut med leid dampbåt til det store leirskredet i Verdal der 116 mennesker omkom.
På redaktør Høitomts tid var Adresseavisen eid av et konservativt interesseselskap og ble et tydelig Høyre-organ. Høitomt var offiser og til siste skanse en klar tilhenger av monarkiet og unionen med Sverige. Men, så snart unionsoppløsningen var et faktum, tok Høitomt og avisen del i den nasjonale begeistringen som skulle prege årene som kom.
Rundt århundreskiftet ble nyhetskonkurransen stadig hardere og journalistikken mer pågående. Nidaros var en ny konkurrent, og særlig i artiklene om kriminalsaker og ulykker gikk journalistene langt ut over det som i dag er akseptabel presseetikk. Navn på gjerningsmenn, spekulasjoner om hvem som var skyld i branner og groteske beskrivelser av ofre forekom ofte.
Ikke lenge etter at Harald Torp tok over det som i praksis var et konkursbo, fikk han og avisen god drahjelp fra tidenes mest engasjerende kranglesak i Trondheim. Innbyggerne raste etter at Stortinget i 1929 vedtok at byens navn skulle endres fra Trondhjem til Nidaros. Flere demonstrasjonstog de to neste årene samlet mellom 20 000 og 30 000 deltakere, det vil si halve byen! Det skadet ikke Adresseavisen at Torp var en knallhard motstander av navneendringen og at en av konkurrentene hadde det forhatte Nidaros-navnet. I løpet av 1935 gikk Adressa forbi Dagsposten som byens største avis.
I de politisk turbulente 30-årene var Torp avvisende til Quisling og partiet Nasjonal Samling, men hadde lenge et ambivalent forhold til Hitler og Tyskland. Etter invasjonen i 1940, kom avisene delvis under tysk kontroll. I 1941 ble Torp avsatt og senere sendt i fengsel. Nazisten Jac. Skylstad ble innsatt som redaktør. Så sent som 2. mai 1945, da Adolf Hitler var død, sto han bak overskriften «Germanernes fører fant heltedøden» over hele første side.
I løpet av 1950-årene fikk Adresseavisen en dominerende posisjon i landsdelen. Avisens meninger lå tett opp til Høyres politikk. I de radikale seksti- og syttiårene var Adresseavisen, i likhet med de fleste avisene, for USAs krigføring i Vietnam, for kraftutbygginger og for EF. Partibåndene løsnet gradvis fra sytti- og åttitallet, og etter hvert var avisen for bevaring av Svartlamoen, for kvinnelig biskop, men først og fremst for alt det som gagner Trondheim og Trøndelag.
Sjefredaktør Tor Olav Mørseths kommentar "Rød by, rød avis?"
Stein Arne Sæther har vært redaktør for jubileumsboka «Det sto i Adressa».