Av og til, noen ganger, tror jeg det er sunt å sette seg ned og irritere seg; sette ord på sine irritasjoner og forhåpentligvis få dem ut og vekk. Så kan man, stort sett i hvert fall, forsøke være et hyggelig menneske ellers

Den dagen dette skrives, har livet vært ugreit. Bilen nektet å starte, og det er jo plent umulig å skjønne noe av et moderne kjøretøy. Ikke at jeg skjønte noe av de gamle kjøretøyene heller, – men likevel.

Det er mange, mange ting å irritere seg over:

- Folk som ikke blinker til venstre i rundkjøringer, slik at jeg kan skjønne hvor de har tenkt seg.

- Folk som ikke engang blinker til høyre når de skal ut.

- Syklister som på liv og død skal sykle i veibanen, når kommunen har brukt mine skattepenger til å lage sykkelfelt eller brede fortau.

- Syklister som raaaser ut i veikryss når de har forkjørsrett, uten tanke på at vi andre skal ha tid til å oppdage dem og bremse opp.

- Fotgjengere i mørke klær uten refleks, som prøver å gjøre meg til bildrapsmann.

- Fotballkommentatorer på TV som skriker som gale når et ubetydelig fotballag i en uviktig fotballkamp får mål.

- Instruksjonshefter til dingser jeg kjøper, som bruker masse plass på idiotiske og selvsagte råd, men ikke gir svar på praktisk viktige spørsmål. Jeg vet at jeg ikke skal ta med en elektrisk varmeovn i badekaret, eller la små barn klatre på TV-apparatet, ærlig talt!

Signert-skribent Anna Lian fant kjærligheten ved enden av bardisken på Blæst og mistet den igjen i en hullete sofa på Brukbar

- Justin Bieber, inkludert alle ukritiske «journalister» som skriver noe positivt om gutten.

- Det mennesket i NRK P1 som har ansvaret for at plagsom musikk spilles om og om og om igjen. Det er ille nok å spille Passenger én gang, men intet i denne verden kan rettferdiggjøre å gjøre det flere ganger, til og med på samme dag.

- Folk som i intervjuer sier «det har vært en spennende reise», når de bare har sittet på kontoret og vært sjefer. Eller alle, absolutt alle, som snakker om hårete mål og robuste og bærekraftige løsninger.

- Bedriftsledere som har fått bonus for at bedriften har opptrådt etisk.

- De samme, når bedriften ikke engang har opptrådt etisk.

Denne kronikkforfatteren er også temmelig irritert: «Det produseres mengder av svada om at campus skal være et godt sted å være for alle»

- Folk som uttaler seg om ting de ikke har greie på, ut fra prinsippet om at vitenskapen kan vi i hvert fall ikke stole på; herunder folk som mener klimaet ikke er truet, uten å ha peiling. Og i tillegg folk med røttene dypt begravd i oljebransjen som mener det samme og prøver å framstå som objektive.

- Firmaer som tjener rått på å selge kosttilskudd i det sunneste og mest velfødde landet på kloden.

- NSB, uansett. Hvis jeg vil ta buss til Otta, så bestiller jeg en bussbillett. Og hvorfor ikke varsle per sms når man vet at toget ikke kommer til å gå? Eller i det minste ta med et par kanner kaffe på bussen? Service? Hah!

- Idrettsledere som ikke svarer på spørsmål når de intervjues, men som gulper opp innlært svada som ikke har noe som helst med spørsmålet å gjøre. På dette punktet må de fleste sentrale politikere også bookes inn, bortsett fra nordlendinger og Liv Signe Navarsete.

- Lokalpolitikere som ikke tar ansvar for byutviklingen, men ukritisk tillater fortetting og forhøying og hva det måtte være. Hvor som helst; på havna, i villastrøk, ved friområder.

- Politikere som har glemt hva som skjedde en aprildag i 1940, da vi i praksis hadde lagt ned forsvaret – vi så hvordan det gikk – og som nå er i ferd med å gjenta samme feil.

Det aller mest irriterende er folk som irriterer seg over alt mulig!

Kan de ikke holde irritasjonene for seg selv og ikke plage oss andre med dem?

Jeg blir bare så irritert!

permitor@hotmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.