Vi gjør klokt i å slutte å sause sammen følelser, empati og antipati om vi skal fortsette å diskutere Johaug-saken på sivilisert vis.

Nordmenns avstandforelskelse i Therese Johaug er til hinder for en rasjonelle debatt om dopingsaken. Foto: NTB Scanpix

Saken er korrigert med presisering av at det var FIS sitt domsutvalg og ikke Norges Idrettsforbunds domsutvalg som frikjente Johaug.

Det er en god trøst for Therese Johaug å vite at hun har sympati i folket. Skidronningen får massiv støtte på Facebook, der over 40 000 har klikket sin medfølelse. Kommentarfeltene er fulle av medynk og empati, men også noe som minner mer om forakt, fordømmelse og latterliggjøring. Mye av debatten bærer preg av sterkt følelsesmessig engasjement rundt en nasjonal solstråle. Dessverre er både empati og forakt et dårlig utgangspunkt for refleksjon og dom.

Personlig har jeg ingen problemer med å forstå at finner og russere ytrer seg i dårlig skjult skadefryd over at to av våre fremste langrennsløpere har testet positivt på doping. De har følt på at Norge som moralens voktere har ført an i jakten på deres utøvere. Men de største syrlighetene, den sterkeste kritikken og fordømmelsen kommer fra våre svenske naboer. Det kunne de spart seg.

La oss i utgangspunktet være enige om at det er et mysterium hvordan denne kremen som var pakket inn i en emballasje med en rød dopingadvarsel, kunne havne på Therese Johaugs lepper. Når legen kjøper en salve han ikke kjenner fra før, bør det ringe noen varselklokker, som det også burde hos Johaug selv. Utøverne har en app der de kan sjekke lovligheten til ethvert medisinsk produkt i løpet av sekunder, og de er instruert om å være på vakt.

Historien om hvordan Therese Johaug smurte seg bort, er dessverre blitt litt mindre troverdig etter hvert som nye opplysninger har kommet på bordet. Det vi vet, er at et 30-talls utøvere har testet positivt på kremen Trofodermin, som inneholder et anabolsk stereoid. En gjennomsnittlig straffereaksjon skal ligge på ca ett års utestengelse.

Vi må gå ut fra at alle steiner blir snudd for å få svar på hva som skjedde, og til slutt blir det et spørsmål om hvor troverdige forklaringene er. Legens forklaring kan mildne straffen, men den fratar ikke utøveren et selvstendig ansvar.

De fleste som tester positivt, har en eller annen forklaring på hvordan de uforvarende fikk dopingmiddelet i kroppen. Noen av dem er så syltynne at de nærmest forsterker mistanken om bevisst juks. Johaugs forklaring virker umiddelbart troverdig når den ledsages av bilder av en sår leppe, men hun kan likevel anklages for å ha utvist for grov uaktsomhet.

Hvis dette hadde handlet om en utøver fra en mer dopingbelastet nasjon, ville vi kanskje mistenkt at det med leppene var en dekkoperasjon for å kamuflere bevisst doping. Enten vi liker det eller ikke, må de som nå gransker saken, også vurdere den muligheten.

Argumenter som at toppidretten er på villspor når utøverne ikke kan smøre såre lepper, er det bare å glemme. Dagens strenge dopingregime er til for å beskytte de rene utøverne. Når man velger å begi seg inn på denne smale sti, så kjenner man konsekvensene. Idrettsutøverne har frasagt seg rettigheter i personvernet for å gjøre dopingjegernes jobb enklere.

Therese Johaug har allerede fått en hard dom i form massiv negativ oppmerksomhet. Uansett utfall vil hennes navn være knyttet til denne dopingsaken. Den belastningen vil ikke bli vurdert som en formildende faktor. Like lite som at hun skal stå til ansvar for at Norge skal vise høy moral. I Sundby-saken ble for øvrig Norges moral vurdert for lav av Wada, som anket skiforbundet og FIS domsutvalgs frifinnelse inn for idrettens voldgiftsrett (CAS) – og fikk medhold.

Kanskje er Sundby-saken dårlig nytt for Johaug. Tør norsk idrett risikere å bli overprøvd av Wada en gang til?