Hvis det er én ting du bør huske på når du blir gammel, så er det å bli glemsk.

Om ei uke fyller hun 87. Hun som har vært eldre så lenge jeg kan huske, men som først nå, nesten over natten, har blitt gammel. Jeg prøver å skjønne når det skjedde, for jeg synes ikke det er lenge siden vi gikk på ski sammen oppe ved Theisendammen. Etter turen ga hun meg en tier hvis jeg lovte å aldri begynne å røyke, husker jeg, men det er bare det at den tieren var blå, og laget av papir – så det er nok en stund siden likevel. Det føles heller ikke lenge siden vi dro på tur med Kiel-ferja og drakk drinker med dristige navn, og ristet på hodet over pensjonistene som spilte bort pengene sine på automater. Og det er ikke mer enn et par år siden hun gikk turer opp til Kyvannet, med staver riktignok, men hun kom seg ut.

Nå går hun stort sett bare de få meterne mellom godstolen, kaffetrakteren og badet. Hvert eneste skritt med kroppen godt støttet til rullatoren. Hvert eneste skritt med en redsel om å falle og ikke greie å reise seg igjen.

For du eldes så sakte at du nesten ikke merker det, og det går greit veldig lenge. Helt til det en dag blir vanskelig. Veldig vanskelig. Og det er da, etter at du har brukt hele livet på å stelle for andre, gå på jobb som sykepleier til alle døgnets tider, oppdra unger, passe barnebarn, lage middag, vaske hus, steke vafler og koke kaffe, at du plutselig innser at det er du som trenger hjelp. At du må be noen andre om å stelle for deg. Og det sitter langt inne. Spesielt for hun som fyller 87 om ei uke og som aldri har bedt om noe som helst i hele sitt liv.

Derfor skjønner vi alvoret når hun til slutt sier at nok er nok, at hun ikke kan bo alene lenger. Så vi ringer til kommunen, og de sender en mann. Han er hyggelig, han, men bruker bare ett minutt på å fastslå at sykehjem er helt uaktuelt. Det er bare å glemme. Hun er altfor frisk, mener han. Og ikke vil hun trives der heller, hun som er helt klar i toppen, for på sykehjemmene er det stort sett bare demente.

Her kan du lese Adresseavisens gjennomgang av 1781 alvorlige hendelser i eldreomsorgen i Trondheim.

Og kanskje har han rett. For hun på snart 87 vil heller diskutere russisk politikk, eller den siste signeringa til Rosenborg, enn å bli foret med kamferdrops og trekkspillmusikk. Men selv om hodet er like sterkt som det alltid har vært, er ikke kroppen lenger det. Den er sliten etter å ha løftet tunge pasienter og tatt ekstravakter til hun ble 76. Musklene er svake. Balansen er borte. Og det er også tryggheten, selv med trygghetsalarmen som alltid henger rundt halsen i tilfelle hun ramler. For det gjør hun.

Nei, mannen fra kommunen vil ikke snakke om sykehjem, men snakker varmt om omsorg i hjemmet. Det er ikke måte på hvor mye hjelp hun kan få om hun bare blir boende hjemme.

Så nå kommer det noen som hjelper henne med å dusje hver tirsdag. Noen ganger skifter de på senga, og hvis hun er heldig tar de med seg rasket når de går. Alltid nye fjes, men det er hyggelige folk, sier hun på snart 87 – og er takknemlig for hjelpa hun får. Det er god hjelp, men det er ikke omsorg – og det er det hun trenger nå. Et sted å føle seg trygg når hun legger seg om natta, trygg når hun står opp om morgenen. Og da hjelper det ikke uansett hvor mange tiltak i hjemmet hun kan få innvilget.

«Å bli gammel er ikke å anbefale, men det er jo ikke så mye jeg får gjort med det», sier hun på snart 87.

«Nei, men neste gang han fra kommunen kommer kan du jo prøve å være litt mer utafor, litt mer glemsk», svarer jeg. Og så ler vi godt begge to.

Men jeg vet sannelig ikke om jeg egentlig tuller. For det å bli gammel er ingen spøk.

breddefotballfrue@gmail.com