Dette er en sann historie om livet som rosinavhengig. Dyrt var det også.
I mediene opplyses det stadig om de avhengighetsskapende effektene til varer som alkohol, sigaretter og kaffe. Dette har gjort meg i stand til behendig å hoppe bukk over enhver overdrivelse innen nevnte områder.
Forsøk på et moderne liv
Men den virkelige trusselen viste seg å ligge et sted jeg aldri i mine villeste drømmer ville mistenkt: Det var tørrvareseksjonen i min nærmeste kolonialhandel som ble min Brutus.
Dette er en sann historie.
Nå sliter jeg med egen omstilling
Det startet med at jeg begynte å ha med meg rosinesker på skolen. På bekymringsmeldinger fra medstudenter, venner og familie, hadde jeg alltid unnskyldningene klare; «det er et sunt snack», «det er et godt mellommåltid», «det lager jo seriøst ingen lyd på lesesalen, og har du SETT hvor fin esken er?»
Jeg begynte å spise stadig mer rosiner: Ikke bare i sosiale situasjoner, men også alene. Dosene økte fra den gjengse 48,5 gram, til 250, til halvkilosboksen. Til slutt kastet jeg innpå over en kilo i uka, et rosinbudsjett som med dagens rosinpriser ligger på 3 996 kroner i året. Dette tilsvarer nesten en månedsleie i rosiner. Stipendet ble smalere, buksene trangere, og til slutt måtte jeg innse at jeg hadde et problem.
Vi som aldri blir tilfreds
Men hvordan skulle jeg løse det? Mitt første forsøk var «Slutta-appen», men den viste seg å være skammelig sneversynt når det gjaldt utvalg av alternative stimulerende stoffer. Jeg forsøkte å slutte «cold turkey». Det resulterte i skjelvende hender, og et så ensrettet og desperat sinn at jeg endte opp med å kjøpe en kilo rosiner i ly av mørket under en hettegenser, for å skjule mitt skamfulle blikk fra butikkekspeditøren på Coop Mega, og helle de i meg rett fra boksen i mørket på kjøkkenet.
Hele kroppen skalv, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn rosiner. Jeg forsøkte å kjøpe smågodt i stedet, for å heve sukkernivået, men disakkaridet sukrose viste seg å være en dårlig erstatter for det søte, gode og solmodne druesukkeret.
Til slutt måtte jeg sette en endelig stopper for galskapen, og gikk etter nedtrappings- og nikotinplasterprinsippet: Jeg satte daglig dose til 48,5 gram. Verken mer eller mindre. Det var et helvetes slit, men med tiden gikk behovet ned, og i dag er jeg fullstendig rosinfri.
Om jeg nå bare hadde klart å gjøre det samme med all denne heroinen.
( Teksten er tidligere publisert i Under Dusken)