Dette er en sann historie om livet som rosinavhengig. Dyrt var det også.

I mediene opplyses det stadig om de avhengighetsskapende effektene til varer som alkohol, sigaretter og kaffe. Dette har gjort meg i stand til behendig å hoppe bukk over enhver overdrivelse innen nevnte områder.

Men den virkelige trusselen viste seg å ligge et sted jeg aldri i mine villeste drømmer ville mistenkt: Det var tørrvareseksjonen i min nærmeste kolonialhandel som ble min Brutus.

Dette er en sann historie.

Det startet med at jeg begynte å ha med meg rosinesker på skolen. På bekymringsmeldinger fra medstudenter, venner og familie, hadde jeg alltid unnskyldningene klare; «det er et sunt snack», «det er et godt mellommåltid», «det lager jo seriøst ingen lyd på lesesalen, og har du SETT hvor fin esken er?»

Jeg begynte å spise stadig mer rosiner: Ikke bare i sosiale situasjoner, men også alene. Dosene økte fra den gjengse 48,5 gram, til 250, til halvkilosboksen. Til slutt kastet jeg innpå over en kilo i uka, et rosinbudsjett som med dagens rosinpriser ligger på 3 996 kroner i året. Dette tilsvarer nesten en månedsleie i rosiner. Stipendet ble smalere, buksene trangere, og til slutt måtte jeg innse at jeg hadde et problem.

Men hvordan skulle jeg løse det? Mitt første forsøk var «Slutta-appen», men den viste seg å være skammelig sneversynt når det gjaldt utvalg av alternative stimulerende stoffer. Jeg forsøkte å slutte «cold turkey». Det resulterte i skjelvende hender, og et så ensrettet og desperat sinn at jeg endte opp med å kjøpe en kilo rosiner i ly av mørket under en hettegenser, for å skjule mitt skamfulle blikk fra butikkekspeditøren på Coop Mega, og helle de i meg rett fra boksen i mørket på kjøkkenet.

Hele kroppen skalv, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn rosiner. Jeg forsøkte å kjøpe smågodt i stedet, for å heve sukkernivået, men disakkaridet sukrose viste seg å være en dårlig erstatter for det søte, gode og solmodne druesukkeret.

Til slutt måtte jeg sette en endelig stopper for galskapen, og gikk etter nedtrappings- og nikotinplasterprinsippet: Jeg satte daglig dose til 48,5 gram. Verken mer eller mindre. Det var et helvetes slit, men med tiden gikk behovet ned, og i dag er jeg fullstendig rosinfri.

Om jeg nå bare hadde klart å gjøre det samme med all denne heroinen.

( Teksten er tidligere publisert i Under Dusken)