En gang i tida, i riktig gamle dager, hendte det at jeg ble intervjua. Og den gang, i dinosaurenes tid, ett sentralt spørsmål som gikk igjen; Hvordan er det å være kvinnelig instruktør?

Det var også på den tida jeg ble oppringt av en teatersjef på et regionteater. Han måtte beklage at jeg ikke kunne få sette opp på hans teater likevel, slik som vi hadde avtalt. En av de kvinnelige skuespillerne ved teatret skulle ha regi på en barneforestilling, og da var på en måte kvoten det året brukt opp. Kvinnekvoten.

Ett par år senere skrev Dagbladet en artikkel. Jeg var den eneste kvinnelige instruktøren ved samtlige osloteater i løpet av en hel sesong. Det ble en serie av oppslag, og da som nå en debatt om kvotering. For å sitere meg selv fra den gang; «Jeg bryr meg ikke om hvordan jeg får en jobb, bare jeg får den. Kvoter meg gjerne til Hollywood!»

Og nå har jeg vært der. I Hollywood. Jeg tuller ikke.

Ja, ikke sånn «Ingrid Bolsø Berdal på rød løper»-aktig.

Mer sånn; glovarm ubertaxi fra sted til sted, agentmøter og assistenter med propp i øret og veganøkologisk kaffe latte-aktig. Sjølskryt og stooore blendahvite smil.

Les også: Clinton er en «nasty woman» som spiller «kvinnekortet»

Les også: Mennene du ikke bør ligge med

Utenpå ser jeg rimelig rolig ut, tror jeg, og trønderengelsken min blir for aller første gang omtalt som sensuell. Men inni meg er det konstant fnising, «Kvoter meg til Hollywood» du lissom!

Grunnen til at jeg er her er min energiske danske agent, Lene. Det var hun som tok Kristoffer Hivju fra Karius og Baktus på Trøndelag Teater til stjernestatus i «Game of Thrones». Hun ligger ofte et hestehode foran andre og har fanget opp et signal. Hollywood skriker etter kvinnelige instruktører. Det er rett og slett et krav i bransjen. Et selvpålagt kvoteringskrav.

Men den amerikanske film- og tv-bransjen har malt seg opp i et hjørne. De har ikke sluppet til damer før, og nå er de i beit. Du finner ikke plutselig erfarne regissører som kan ta store produksjoner, hvis du ikke har latt dem gjøre de små. Og derfor ser amerikanerne til Skandinavia. For her fins vi.

Les også: Hvem stemte på Trump

Les også: Mer enn en røst fra rustbeltet

Eller som en senior executive sa i slutten av et møte;

«Marit, we want you», (hihi, høy indre fnising)

«There are three reasons» (tre lubne fingre i været)

«You are a woman, you have great experience and you are Norwegian.»

Jøss, gammel, norsk og kjerring, ikke akkurat et suksesskriterium i norsk film og tv.

Nå skal ikke jeg klage. Helt uten filmerfaring fikk jeg ansvaret for NRKs kortserie om kongevalget i 1905, «Harry og Charles», for noen år tilbake. Dette er en av grunnene til at amerikanerne vil møte meg. Den andre grunnen er den langt ferskere «Kampen for tilværelsen», om Ullevål Hageby og polske håndtverkere. Der var jeg konseptuerende regissør, råflott tittel som får amerikanerne til å invitere til samtaler. Særlig nå når serien kommer på HBO 19. januar. (Ja, ja, det får bli nok sjølskryt forkledd som informasjon, utrolig hva man lærer etter et par uker i Los Angeles.)

Tilbake til norsk filmbransje og det faktum at kvinner er underrepresentert både på regisiden og som bærere av store roller. Er det så farlig da? For å snu på spørsmålet; er det noen som mener at det er et skrikende behov for enda en fortelling om en hvit mann i førtiåra? Kan det kanskje være smart at historiene fortelles av folk med litt variert erfaring og perspektiv?

Nå må jeg presisere at det har blitt bedre i teatret. Det har foregått en stille revolusjon.

Men Norge trenger ikke takke seg sjøl for at store reginavn her hjemme er kvinner. Til tross for stor søknad fra kvinner, har den statlige regiutdanninga ved KHIO (Kunsthøgskolen i Oslo) med noen hederlige unntak, prioritert menn. I år var opptaket helt ekstremt. Ikke en kvinnelig student fikk plass, av totalt seks studieplasser. Dette ble forklart med at jentene ikke leverte bra nok i innspurten av opptaksprøvene, da det virkelig gjaldt. Så interessant, akkurat det samme ble sagt til meg en gang i dinosaurenes tid.

Så noen av våre aller viktigste instruktører har tre ting til felles. De er kvinner, de har blitt funnet for lett for norsk instruktørutdannelse, men tunge nok for sentrale teaterskoler i småbyer som Sankt Petersburg, Amsterdam og Stockholm.

Så vi reiser altså ut, og i februar stikker jeg til LA (fnis). Jeg tar det som det kommer. For akkurat nå skjer det aller viktigste på Hovedscenen på Trøndelag Teater. Der arbeider jeg med fire av landets ypperste skuespillere med, ja nettopp, en amerikansk klassiker. «Who's afraid of Virginia Woolf?». Premiere 12. januar – vi sees!