Varmen er slått på. Likevel velger politikerne å ta det kuli. Det er en tafatthet i klimapolitikken som ikke er til å tro.
De siste ukenes tautrekking om statsbudsjettet etterlater et feilaktig inntrykk av at sakens kjerne er om det blir regjeringskrise eller ikke. Det som er stridens egentlige tema, er om norsk politikk skal ta konsekvensene av klimaendringer eller om vi fortsatt skal gi blaffen.
LES OGSÅ: Innovasjon Norge la onsdag frem fem anbefalinger om bruk av ren energi
Budsjettforhandlingene handler tilsynelatende om bilbruk skal vernes mot endringer. Hvis vi kun lytter til hodene som står bak mikrofoner på TV, skulle vi tro at det sto om statsministeren fortsatt skal hete Erna, eller om Jonas skal overta noen måneder før stortingsvalget neste høst. Jonas Gahr Støre er sikkert den nordmann som mest av alle håper at de borgerlige blir enige også i år.
Det saken egentlig handler om, men som det nesten ikke snakkes om i de daglige dosene med krisestemning fra mine journalistkolleger, er veldig mye mer alvorlig enn vilkårene for bilhold og hvem som skal være statsminister i et av verdens mest lettstyrte land. Kjernen i uenigheten på borgerlig side er om vi skal starte det grønne skiftet eller om vi skal utsette det enda litt til, slik vi pleier å utsette vanskelige valg.
LES OGSÅ: Dette er Zerokonferansen
«I morgon, i morgon, men ikkje i dag, i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag!» sang Stanley Jacobsen. Sangen var vel ment som et kritisk skråblikk på mentaliteten om å utsette og utsette. Erna Solberg, med støtte fra et bredt flertall velgere fra alle de største partiene, ser ut til å ta teksten helt bokstavelig. «I dag vil eg liggja på ryggen å sjå, på lerka som svingar seg høgt i det blå!» Jeg legger ikke skjul på at jeg er utålmodig, aldri så lite grann forundret, og stadig mer bekymret.
Forundring: Den norske regjeringen var i desember i fjor en av de ivrigste forkjemperne for en internasjonal klimaavtale med ambisiøse mål og klare forpliktelser. Dette kunne tolkes som at regjeringen etter Paris ville justere klimapolitikken i en grønnere retning. På Zerokonferansen i Oslo i går var Erna Solberg (H) urovekkende vag og generell om klimatiltak, og skaper inntrykk av at vi har all verdens tid. Tro bare ikke at statsminister-alternativet Jonas Gahr Støre (Ap) signaliserte hastverk og var tydeligere.
Utålmodighet: Statsbudsjettet for 2017 var første anledning for regjeringen å synliggjøre en ny kurs. Så skjer det nesten ingen ting. Det skal også neste år være samme kurs som før, det vil si med stort sett samme klimautslipp som i dag. Det er nesten ikke til å tro! Det kan diskuteres hva «ingen ting» innebærer, men det inkluderer uten tvil den såkalte bilpakken. Heller ikke støttepartienes krav i forhandlingene vil bidra all verden.
Mer utålmodighet: Norge har forlatt det ene klimamålet etter det andre. Resultatet av Kyoto-målene er en katastrofe. Også 2020-målene ligger an til å ryke så det suser, men nesten ingen snakker om det. Men når ett mål forsvinner i håpløs mangel på vilje (og kanskje realisme), dukker nye opp. Nå handler det om Norges klimamål for 2030. Vi får kritiske spørsmål fra andre nasjoner om hva vi gjør for å kunne nå dem denne gangen. Kina – av alle – er blant landene som pirker i den norske selvgodheten.
Bekymring: Det er en uendelig rekke naturvitenskapelige kjensgjerninger som gir grunn til uro. Globalt har 15 av de 16 siste årene vært de varmeste i historien. Isen ved polene smelter så raskt at forskerne ikke våger å forutsi hva som blir den videre utviklingen. Temperaturstigningen bringer med seg uforutsigbare endringer. Hvis utviklingen fortsetter, og det er dessverre ingen ting som tyder på annet, vil betingelsene for menneskers liv og aktivitet på kloden bli annerledes enn de er i dag. Naturen blir også varig endret, dels som følge av klimaendringer, dels som konsekvens av at mennesker bruker stadig mer av klodens naturlige ressurser.
Mer bekymring: Klimaendringer skjer nå, og vi vet at de er menneskeskapt. Likevel opptrer vi som om vi har god tid og at det vil komme noen «hvis» og et par «kanskje» som kan redde oss fra ubehagelige valg.
LES OGSÅ: Cicero: Få lysglimt i Marrakech
Nei, det er ingen usikkerhet om klimaendringer vil komme. De skjer, og vi har absolutt ikke god tid.