Milliarder fra den blå åker går til sykehjem, skoler og mange andre fellesgoder.

Gustav Witzøe Foto: Glen Musk

I en kommentar i Adresseavisen til årets skattelister ber den ellers innsiktsfulle kommentator, Gunnar Okstad, om at oppdrettsnæringen «betaler for seg» til samfunnet. Faktum er at denne næringen i høy grad betaler både for seg og mange andre. Laksenæringen er selve kjernen i en bedrifts- og verdiskapingsklynge som er ganske unik, ikke bare i trøndersk, men også i nasjonal historisk sammenheng. Næringens skatte- og samfunnsregnskap er formidabelt.

Skattelistenes store svakhet er hva de ikke forteller. Næringens utøvere og medarbeidere har riktignok bygd opp store selskapsverdier. Men dette er verdsettelse av svømmende fisk og utstyr som trengs for at fisken skal vokse og trives, ikke penger i madrassen eller i banken. Skattelistenes papirverdier gjør at norske oppdrettere personlig må betale flere hundre millioner kroner i formuesskatt – en særskatt som bare gjelder bedriftseiere som velger å bo i Norge.

Salmar er en av de største skattytere i Trøndelag gjennom alle tider. Vi klager ikke over det. Vi er faktisk litt stolte av det. I fjor betalte selskapet 255 millioner kroner i inntektsskatt, de siste fem årene 1,227 milliarder kroner. Et tilsvarende beløp har våre ca. 1400 medarbeidere betalt i personlig inntektsskatt til stat og kommuner. Enhver kan tenke seg hva disse enorme skatteinntektene har tilført samfunnet i form av sykehjem, skoler og mange andre fellesgoder. Men enda viktigere enn skattene er hva Salmar og næringen har tilført samfunnet i mange andre sammenhenger. Salmar er ingen enslig svale. Vi er en viktig del av en næring som har gjort Trøndelag til et globalt, marint kunnskapsnav som består av forsknings- og kunnskapsinstitusjoner, oppdrettsselskaper og leverandører til disse. Salmars utvikling av en offshorebasert havmerd som vil gjøre det mulig å ta i bruk nye og mer værutsatte havområder for oppdrett, vil gi dette kunnskapsnavet enda et løft.

Oppdrettsnæringen har skapt vekst og fremgang som har ført til et historisk skifte for store deler av trøndelagskysten. Den har blitt kystens redning. Etter tilbakegang og fraflytting i generasjoner opplever nå utsatte kystsamfunn blomstrende fremgang. Hitra og Frøya er en av de sterkeste vekst- og verdiskapingsregionene i hele landet, med over 50 prosent av fylkets eksportinntekter. For å illustrere betydningen av en hjørnesteinsbedrift som Salmar: En virksomhet i Trondheim måtte ha over 10000 ansatte for å ha en like stor andel av de sysselsatte i sin kommune som Salmar har i sin. Ingen forretningsmessig virksomhet i trondheimsregionen er i nærheten av dette. En medvirkende årsak til den høye sysselsettingen er at Salmar har valgt å satse tungt på videreforedling på trøndelagskysten, i stedet for å flagge ut denne del av virksomheten til lavkostland.

Mattilsynet oppdaget tidligere i høst laks, delvis oppspist av lus, og død fisk som ble liggende og råtne i merdene.

Mattilsynet har også anmeldt de to oppdrettsselskapene til politiet for brudd på dyrevelferdsloven.

Salmar og selskapets største eier, har i tillegg på frivillig basis bidratt mye til viktig samfunnsbygging. Et bidrag på over 50 millioner kroner fra Kverva AS gjorde det mulig å realisere ny videregående skole og kultursenter på Frøya. Det la også grunnlaget for nytt blått kompetansesenter, og forsterket samspill mellom oppdrettsnæringen og kunnskapsinstitusjoner som NTNU og Sintef. Sammen med en rekke andre bedrifter på Frøya har Salmar og selskapets hovedeier dessuten sørget for å realisere en ny storhall for idrett på Frøya, og dermed gjøre kystregionen enda mer attraktiv, ikke minst for ungdom.

I tillegg til ordinære skatter og avgifter har politikerne ikke «glemt» å legge ekstra avgifter på retten til å bruke sjøområdene. Salmar betaler årlig ca. fem millioner i eiendomsskatt for lokaliteter, flåter og merder. Men først og fremst betaler næringen for bruken av sjøarealene ved engangs konsesjonsvederlag for retten til å produsere fisk. I næringens tidligere faser var denne avgiften ganske moderat. Men det var også betalingsevnen.

Mange av oss husker fortsatt konkursen i Fiskeoppdretternes Salgslag i 1991, da store deler av næringen lå med brukket rygg. Slikt kan skje i en konjunkturutsatt næring. Staten sørget raskt for å gjøre konsesjoner dyrere da tidene bedret seg. Det så vi ved tildeling av «grønne konsesjoner» i 2014. Salmar ble den gang tildelt åtte konsesjoner i en budrunde hvor mange av konsesjonene gikk til høystbydende. For disse konsesjonene betalte Salmar bortimot en halv milliard kroner. Samlet betalte oppdrettsnæringen 1,2 milliarder kroner i vederlag for de 45 grønne konsesjonene, hvorav ca. 500 millioner ble fordelt mellom kommunene som stilte sjøareal til disposisjon for den økte produksjonen.

Det er nå bestemt at vederlag ved tildeling av nye konsesjoner, eller utvidelse av eksisterende, for fremtiden skal gå direkte inn i et havbruksfond – hovedsakelig til fordeling mellom oppdrettskommunene. Oppdrettsnæringen har vært pådriver for en slik omlegging.

Konsesjonsvederlag skal baseres på markedspris, når myndighetene etter hvert finner grunnlag for ny vekst i næringen. En forsmak på hva vi kan ha i vente var regjeringens tilbud til næringen tidligere i år om en noe mer fleksibel produksjonsmodell i en treårsperiode. Prisen departementet forlangte var så høy og vilkårene så strenge, at nesten ingen oppdrettere valgte å benytte seg av ordningen. De som måtte være bekymret for at staten skal begynne å tildele oppdrettskonsesjoner på billigsalg, kan sove trygt om natten.

Midt-Norge har potensial til å bli verdens sentrum for utvikling av bærekraftige, blå næringer. Noen må ta føringen dersom det skal skje, skrev nylig Stein Erik Sørstrøm, senior forretningsutvikler, Sintef på kronikkplass i Adresseavisen.