Ukas varsel: Verdens største storm i verdens minste vannglass. Det er ingen tegn til bedring i horisonten.
Den siste uka kan en lure på om offentligheten er blitt helt ko-ko. Tirsdag lå jeg litt halvslapp foran TV-en og så på min favorittgullrekke. Dagsnytt18 (på fjernsyn), etterfulgt av TV2 Nyhetene og Dagsrevyen. Det skjer så mye i verden for tida. Jeg skjønner ikke hvordan de under førti tør å la vær å se Dagsrevyen.
Polisen smelter i rekordfart og klimaforskerne er gått fra litt bekymra til å bli skikkelig redde. Budsjettforhandlingene står i stampe og hvem vet om landet har en regjering når vi våkner. Bergenspolitiet som alle trodde bare surret rundt, har avdekket et stort, grusomt pedofilinettverk. Lakselusa truer med å knekke oppdrettsnæringa som vi liksom skulle leve av etter oljen. Og jommen skal ikke svigersønnen til Donald Trump skape fred i Midtøsten. Det manglet egentlig bare at mulla Krekar kom fram i lyset igjen, og det gjorde han da sannelig også.
LES OGSÅ JONAS SKYBAKMOEN: Vidunderlige, nye medieverden
Men hva er vel alt dette mot konflikten som har utspilt seg mellom innvandringsminister Sylvi Listhaug og skuespiller Kristoffer Joner på Facebook? Ikke stort, skal vi tro landets ledende nyhetsmedier. Tirsdag var det Listhaug, Joner og asylorganisasjonen NOAS i alle kanaler. De gikk fra studio til studio, med kameraer på slep. TV2 sendte live når aktørene kom ut fra Marienlyst. Jeg ventet bare på at Bård Tufte Johansen skulle dukke opp i kyllingkostyme. Verdens største storm i verdens minste vannglass. Hvordan kom vi egentlig dit?
Dette er konflikten vi elsker og hater. Den kalde, kyniske statsråden mot den varmhjertede, engasjerte kjendisen. Listhaugs innvandringskritiske heiagjeng mot Joners godhetsposerende hylekor. Den norske innvandringsdebatten i et nøtteskall. Innpakning er alt, innhold er nesten ingenting. Vi elsker de sterke ytringene som sier noe om hvem vi er som mennesker. Få ting definerer oss mer enn om vi er for eller mot Listhaug. LIK OG DEL på Facebook.
Det er forståelig at Sylvi Listhaug engasjerer, fascinerer og provoserer. En sjelden blomst i den norske politikerfloraen, kanskje snarere en tistel. Det nærmeste vi kommer en norsk Donald Trump, blir det gjerne sagt. Hun er i alle fall ikke en politiker man er likegyldig til. Det er liksom begrenset hvor mye man kan mislike Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande (muligens også hvor høyt man kan elske dem). Men når det gjelder Listhaug, er både sympatien og antipatien grenseløs. Som landbruksminister terget hun først og fremst på seg bønder. Som innvandringsminister evner hun å skape forargelse i langt bredere lag av folket. Men på den annen side: Hun trekker også til seg langt flere sympatisører enn vi liker å tro.
Over tid har Sylvi Listhaug bygd seg en formidabel heiagjeng på Facebook. Mellom familiebilder og statsrådsskryt deler hun jevnt og trutt varianter av sitt yndlingstema «en streng, men rettferdig innvandringspolitikk». Hun avstår heller ikke fra å feire sine seire skamløst, uten synlige kvaler over at hennes suksess legger andre menneskers liv i ruiner. Klart det provoserer. Hun er konfliktskapende og veldig lite statsrådsaktig. Da foretrekker vi heller politikere som støtter «den strenge, men rettferdige» asylpolitikken, men som gjør det med et sørgmodig uttrykk i ansiktet.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Galskap i 24 små pakker
Sylvi Listhaug er både personlig og privat. Hun deler bilder av pepperkakebaking med barna, forteller om ektemannen og gledene ved å være gravid. Hun (eller rådgiveren) svarer sine følgere, både fansen og kritikerne. Ikke minst har hun en imponerende evne til å stå oppreist i stormen. Ingen jeg vet om må tåle så mange nedlatende kommentarer om egen person som henne. Det må i så fall være Donald Trump. Hun både ber om og gjør seg fortjent til reaksjoner fra «hylekoret», helt klart. Men hadde ikke offentligheten blitt bedre om vi lot vær?
Ikke noe er bedre enn at NOAS og andre veldedige organisasjoner får støtte. Men jeg klarer ikke å fri meg fra å tenke at mye av støtten er like mye motivert av mishaget mot Listhaug som av et ektefølt engasjement for NOAS og flyktninger.
Men hvem er nå jeg til å kritisere. Istedenfor å bruke denne plassen til en innsiktsfull kommentar om asylpolitikk, ble det nok en debatt om debatten. Like greit å logge av en stund. Det er ingen grunn til verken like eller dele.
Hør Adresseavisens kommentatorer på podkast