Jeg skulle ønske jeg kunne ta med min åtteåring til 1980-tallet.
Ingen smarttelefoner som ustanselig pushet nyhetsvarsler. Ingen voksne dypt oppslukt i facebookdebatter om empatiløse integreringsministere eller narsissistiske presidentkandidater.
Det var adventstid i 1987. Jeg var ti år, og lå på gulvet hjemme hos farmor og farfar. Overfor meg bugnet det av grønne, glitrende grener. Et søtt lite grantre sto på et respatexbord i stua.
Det var akkurat plass til meg under bordet. Der nedenfra kunne jeg la tankene vandre inn i et fargesprakende virvar av kuler, flagg og flettekurver, samt noe min far kalte «en vulgær stor mengde glorete glitter». Som ekte 68’er var han ikke så glad i amerikanske tilstander i barndomshjemmet, men farmor likte det godt. Jeg også.
Man skulle kanskje tro jeg ville mast om å finne på noe, men hva skulle jeg gjøre? Det var vinter, kaldt og mørkt. Strikkelua fra mamma var ikke spesielt godt egnet for snøføyk, og samtlige rom utenfor stua var så iskalde at det lå rim på innsiden av rutene.
Gulvflekken under respatexbordet passet utmerket. Hvis jeg lå helt stille, ville de voksne kanskje glemme at jeg lå der, og jeg ville slippe alt maset om krumkake og goro?
De drakk kaffe og så på Dagsrevyen. Jeg kan huske de snakket om et brev, og at det var en mann der som mente Norge holdt på å bli overtatt av muslimer.
Er du opptatt av familieliv? Da bør du lese om pappaen som opplever fotballen som et stort pyramidespill, der barneidretten er et endeløst mas etter mer dugnad
I etterkant skjønner jeg at det må ha handlet om det såkalte Mustafa-brevet som Carl I. Hagen hevdet å ha mottatt, men som i ettertid viste seg å være falskt.
– Jeg kan virkelig ikke tenke meg en mer usmakelig politiker enn Carl I. Hagen, hørte jeg faren min si, med intens dirring i stemmen.
– Hva sier du? Han unge der? Han synes jeg er så pen og stram en kar, sa farmor.
– Pen og stram en kar!?! Du kan vel ikke mene at Carl I. Hagen er en pen og stram kar?!?
– Det kan jeg vel. Han er alltid så fin på håret, synes jeg.
Farmor slurpet i seg kaffe fra fatet og suttet videre på sukkerbiten sin.
– Jeg vil ikke at dattera mi sin hjerne skal bli manipulert og forpestet av fremmedfiendtlig og egoistisk oppgulp fra han der, sa pappa, og slo av TV-en.
En merkelig, vibrerende stillhet hvilte i rommet.
– Noen som vil ha mer kaffe, spurte farmor, og så var de i gang med prat om goro, glitter og glatte veier igjen.
Jeg har mange minner fra slike glimt inn i de voksnes verden. Små øyeblikk der jeg for alvor forsto min fars bekymring for et kaldere og mer ekstremt samfunn. Som da han en morgen i 1986 satt der med gråten i halsen framfor TV-en og konstaterte at Olof Palme var blitt myrdet.
Fikk du med deg landskapsarkitektenes kronikk om Nidarø: Vi har kvessa blyantene, åpnet de grønne hjertene våre og laget en visjon for Nidarø som ny bypark
Eller da han satte på sangen «Va det du, Jesus?», og fortalte meg historien om massakren på de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila.
Eller da Sting fylte huset med ordene «I hope the russians love their children too», og pappa kunne fortelle at Ronald Reagan var det meste uintelligente eksemplaret av en president USA noen gang hadde greid å oppdrive.
Jeg tror nok jeg av og til tenkte: Hva skjer med verden? Kommer vi til å dø? Men slike tanker gikk fort over. Platespilleren var lett å slå av. Og når Dagsrevyen var ferdig, var det heldigvis et helt døgn til neste gang.
Var innslagene for voldsomme, fikk vi varsel om det i forkant av nyhetsoppleserne på NRK. Da fikk vi barna beskjed om å gå og finne på noe annet. Vi skulle slippe å ta inn over oss slikt. Barn skulle være barn, i en bekymringsfri verden.
Ingen smarttelefoner som ustanselig pushet nyhetsvarsler omkring oss. Ingen voksne dypt oppslukt i facebookdebatter om empatiløse integreringsministere eller narsissistiske presidentkandidater. Ingen TV med stadige ekstrasendinger om katastrofer og kriser.
Jeg skulle ønske jeg kunne ta med min åtteåring til verden under juletreet hos farmor og farfar.
Da skulle jeg slått av TV-en slik min far gjorde, og lagt meg under treet sammen med minstemann.
Så skulle vi lest «Jul i Bakkebygrenda» og spist smørbukk.
Hør våre kommentatorer snakke om hylekor, regjeringskrise, boikott og svart fredag.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.