Et resultatløst krisemøte helt på tampen av den skrøpeligste budsjettprosessen på svært mange år, gir ikke mye håp for Solberg-regjeringen.

For enhver regjering er statsbudsjettet den aller viktigste saken. Landet skal ha et budsjett, koste hva det koste vil. En mindretallsregjering er tvingende nødt til å skaffe seg det flertallet den trenger. Solberg-regjeringen kan spille på to partier, Venstre og KrF, men står en uke før de overordnede budsjettvedtakene skal fattes førstkommende mandag, uten noe som minner om en nærliggende flertallsavtale.

Maken til budsjettsurr er det lenge siden landet har opplevd. Sett i lys av at regjeringen har den sterkeste støtteavtalen noen mindretallsregjering har hatt, er det som å styre mot krise det vi nå ser. Støttepartiene Venstre og KrF kan så avgjort beskyldes for å være steile og vanskelige, men det er og blir Høyre-leder Erna Solberg og Frp-leder Siv Jensen som trenger deres støtte. Ikke omvendt.

Krise betyr ikke nødvendigvis regjeringskrise, fordi et kabinettspørsmål kan tolkes som en ny dagsorden,  og dermed et grunnlag for å bøye av for støttepartiene. Budsjettkrise er det allerede. Stortinget er fratatt sin normale prosedyre, med rett til å forholde seg til budsjettet i forkant av at rammene skal bankes.  Kritikken mot prosessen Ap-leder Jonas Gahr Støre har fremmet, har fått ny kraft med utfallet av det siste borgerlige krisemøtet.

De borgerlige kan selvsagt krangle seg frem til et slags kompromiss i løpet av uka, men lite tyder på at så vil skje. Forhandlinger på overtid av overtid, som KrF-leder Knut Arild Hareide formulerte det mandag, er et dårlig tegn. Lykkes ikke statsminister Erna Solberg med en løsning innen kort tid, kan hun bli tvunget til å gå av førstkommende mandag. Det betyr i så fall regjeringskrise.

Særlig to ting taler imot: Arbeiderpartiet vil ikke overta, og ingen av de borgerlige vil ha regjeringsskifte. Når ingen vil, skjer det som regel ingen ting. Men det kan ikke utelukkes at Ap-Støre i all stillhet har vurdert mulighetene regjeringsapparatet gir ham på veien mot stortingsvalget neste høst. Meningsmålingene er gode, og han kan få muligheten til å fremstå som redningsmann.

For Jens Stoltenberg ble det å overta ett år før valget en katastrofe i 2000, men det var i en annen situasjon. Stoltenberg var den aktive for å felle Bondevik-regjeringen for selv å overta makten. Støre er ikke på regjeringsjakt, men blir situasjonen slik at han må ta ansvar etter en borgerlig kollaps, stiller det seg fort annerledes.

Borgerlig sammenbrudd vil være et stort nederlag for Erna Solbergs regjeringsprosjekt, og ikke minst for Siv Jensen, som for første gang har gitt Frp regjeringsmakt. Det vil også skape store problemer for støttepartiene i sentrum, som følge av de sterke båndene de har til regjeringen.

Venstre er mest misfornøyd med budsjettet på grunn av klimapolitikken, og er det partiet som mest sannsynlig bryter ut. KrF er i en mellomstilling, men har nylig vedtatt at de fortrekker Erna Solberg som statsminister i en regjering uten Frp. For KrF kan det derfor bli slitsomt å berge Frp i regjering alene, dersom Venstre takker for seg.

Budsjettkrisen de borgerlige har stelt i stand, overgår det meste. Selv den minste mindretallsregjeringen Norge har hatt, sentrumsregjeringen på slutten av 1990-tallet, klarte seg bedre. Faller Solberg-regjeringen om en knapp uke, blir det historisk. Ingen regjering har mistet makten på statsbudsjettet.