Jeg har min egen teori om at det er for få som faktisk tør å ytre seg, i fare for å bli plassert et sted de ikke vil høre hjemme.
Jeg har en god, skaptrøndersk venn, Tor Haugnes, som er høyskolelærer og underviser på BI i Oslo. Han har utviklet sin egen teori: Polvotteorien. Det handler i grove trekk om at polvotten er «den norske selvgodhets kjernemetafor på hvordan vi er godt beskyttet mot vær og vind, og annet skrot som presser på fra utsiden.» Vi nordmenn sitter der inne i den deilige og varme polvotten og tror at universet sirkler rundt oss. Det er til og med noen av oss som sitter trygt og godt langt opp i tommelforet og diskuterer vår egen uovertruffenhet.
Det som er så herlig forfriskende over Tors formidling til sine studenter og i de fora han blir invitert inn i, er at han er nådeløs i sin beskrivelse av oss nordmenn og kaller oss en gjeng med nisser, og han inkluderer seg selv i begrepet. Samtidig som han bruker utestemmen. Han sier det mange tenker, men ikke tør å si. For eksempel at politikere og lovgivere har sørget for avgiftslette til en bil i «luksussegmentet» som gjør at folk med tykk lommebok kan kjøpe seg Tesla og late som de er miljøaktivister.
Jeg har min egen teori om at det er for få som faktisk tør å ytre seg, i fare for å bli plassert et sted de ikke vil høre hjemme. Selv har jeg et perspektiv som er et produkt av min oppvekst, mine minner og opplevelser, min tro og overbevisning, mine verdier og de beslutninger jeg har tatt. I tillegg så er jeg klar over at jeg tar inn opplevelser bevisst, og ubevisst, hver eneste dag, og at alt går igjennom mitt personlige filter. Jeg har jo vokst opp i nisselandet selv.
Les også debattinnlegget: Om du er en vanlig arbeidstaker slik som meg, så liker du sikkert ikke å stresse om morgenen
Hvis jeg i tillegg tar inn en faktor, min fysiske tilstand, som for eksempel sliten, energisk, glad, sur, frustrert – så får jeg også en fin valør på opplevelsene mine. Dette kalles persepsjon – mitt personlige blikk på verden og det som skjer der, som jeg agerer ut ifra.
Jeg anser det som grunnleggende å være seg bevisst sin egen opplevelse av verden. Men – og det er nå du må følge med – det er også viktig å forstå andres opplevelse av verden, basert på sin egen persepsjon. Har du vokst opp i en flyktningleir i Syria så ser du verden annerledes og reaksjonsmønsteret ditt er annerledes enn oss som bor i polvotten. Du trenger faktisk ikke å gå helt til Syria, det er bare å løfte saken om storhall på Øya. Eller Gulltanna på Brattøra og vi er i gang. Svart – hvitt. Hvitt – svart.
La meg ta deg igjennom noen hendelser for å illustrere poenget mitt.
For ikke mange ukene siden møtte jeg tilfeldigvis på en næringslivsaktør i Trondheim i forbindelse med et kaffebarbesøk. Etter en liten diskusjon om Trondheimsaktuelle saker utbrøt han: «Jeg er så utrolig lei av at denne byen er så politisk korrekt. Vi skal jo være enig i alt!». Det er noe som forstyrrer filteret hans. Han er vant til å si ifra, men folk tåler det ikke.
Et par dager tidligere så hadde jeg selv kjent på at jeg hadde ytret meg om noe som jeg oppriktig mente, men som jeg fikk motstand på, hvor sak og person ble blandet i en herlig smørje. Jeg måtte gå i meg selv og kjenne på om jeg faktisk tåler motstand og hva det gjør med meg. Jeg kom frem til at det handler om å trene på å stå i det.
Er du opptatt av familieliv? Da bør du lese om pappaen som opplever fotballen som et stort pyramidespill, der barneidretten er et endeløst mas etter mer dugnad
Så jeg bestemte meg for å spørre om hjelp, det er jeg god på. Så jeg spurte min mentor om hvilken erfaring han hadde med dette, nettopp det å stå for det han mener når det stormer. Han sa så klokt. «Marianne, det at noen er uenig med deg, betyr jo at du peker på noe vesentlig som vedkommende bryr seg om. Det er nyttig, for da får vi en meningsutveksling, og er dermed er vi i utvikling.» Han ba meg kjøpe en bok – «Verdien av uenighet» av Knut Olav Åmås. Jeg kjøpte den samme dag.
En annen god samtalepartner sa: «Den motbøren du får, sier bare hvor viktig det du sier er. For hver eneste som klager, er det minst ti som heier i det stille. Og bare populær blir man jo aldri. Heia deg!»
Den siste sa: «Stikker du nesa frem, så må du regne med å få høre det.»
Så eksploderer saken mellom Joner og Listhaug. Der vi polariserer oss selv langt inne i polvotten. De som er enige med Joner er ytterst ute på den ene siden av skalaen – og den som heier på Listhaug er ytterst ute på den andre. Og nåde deg, om du tør bevege deg innover mot midten og søke informasjon, innsikt og vise forståelse – altså utvide perspektivet ditt. Da blir du stemplet og plassert et sted du ikke hører hjemme. Vi har ingen kultur for å være ydmyk, spørrende, søke innsikt eller lytte til dem vi er uenige med. Og vi har ingen kultur for å utfordre meningsfeller på saker vi er enige om, hvorfor skulle vi det? Hva godt fører det med seg?
Jeg øver meg på å se, lytte og forstå mennesker som mener noe annet enn meg, og på den måten er jeg på vei opp av polvotten og ut i verden. Og når jeg blir bevisst på at jeg øver, så åpner jeg opp for uenighet. Og det kan jo hende, ja du vil kanskje ikke tro det, at jeg kommer til å lære noe nytt på denne reisen.
Kanskje blir jeg også en tanke smartere enn deg som leser dette. Tåler du det?
Hør våre kommentatorer snakke om hylekor, regjeringskrise, boikott og svart fredag.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.