Kardinalfeilen med en storhall på Nidarø er flerbruksløsningen mellom breddeidrett, messehall, konserthall og toppidrett.
Mens resten av byen diskuterer storhall på Nidarø, er idretten helt taus. Hvor blir det av samfunnsansvaret?
I sommer tok Høyre konsekvensene av at planen for utbygging av Nidarø har store, uløste problemer og bestemte seg for å si nei til storhall her. Et halvt år senere har det blitt en folkebevegelse, med et sterkt og bredt engasjement blant folk i byen.
* Sluppen: Framtidig storhall på Sluppen ble presentert av Ole Petter Bjørseth.
* Sorgenfri: Forslag om storhall på Sorgenfri ble lagt frem av Ivar Koteng.
* Brattøra: Morten Lillegraven ga informasjon om Trondheim Arena på Brattøra.
* Øya: Storhall på Nidarø ble presentert av Kjell Håvard Nilsen.
Høringsrunden i sommer har ført til uttalelser fra mange hold. De fleste er kritiske. Den største og viktigste brukeren av en ny storhall, nemlig idrettens organisasjoner har sittet merkelig stille. En viktig idrett i Spektrum, innebandy, har dog klart uttrykt at utbyggingen er feil prioritering.
Idrettsrådets leder har vært entydig positiv til utbygging, og ikke stilt et eneste kritisk spørsmål. Heller ikke rundt ressursbruken. Sør-Trøndelag Idrettskrets er imidlertid formelt øverste organ, og kan overstyre Idrettsrådet. Så langt har sittende styre ikke villet eller evnet å ta saken opp til en reell diskusjon. På denne måten setter idretten seg selv på sidelinjen. Hva kan skje hvis bystyret faktisk vedtar andre løsninger en Spektrum? Idretten virker så sikker på at Nidarø blir stående igjen som eneste aktuelle alternativ, at det gir grunn til å spørre om den pågående utredningen kun er et spill for galleriet.
Gjennom folkevalgte verv har jeg erfart at bindingen mellom idrett og politikk er sterkere en jeg fryktet. At dette er en aktuell problemstilling bare på nasjonalt nivå, er definitivt ikke tilfellet.
Ap har gjennom mange år med makt beilet til de største idrettene med sterk anleggsutbygging. Dette vises godt gjennom hvilke type anlegg som er prioritert i Trondheim. Idrettskrets og idrettsråd har benyttet sine godt utbygde nettverk inn i systemet, bindingene er åpenbare for den som vil se disse.
Det er betydelige interessekonflikter mellom bredde- og toppidretten i Trondheim og Trøndelag. Som folkevalgt både i politikk og idrett føler jeg det er min plikt å påpeke dette. Enorme summer av fellesskapets midler disponeres av idretten.
LES DEG OPP. HER ER ÅRETS SAKER OM STORHALL-DEBATTEN
Trondheim kommune skal investere betydelige beløp i forkant av et fremtidig VM på ski. Sambruk og ressursutnyttelse burde være en selvfølge. Olympiatoppen (OLT) er etablert i Granåsen med moderne fasiliteter inkludert helse- og legetjenester og treningssenter. Breddeidrettens organisasjon kan samlokaliseres med OLT i Granåsen. Med de nasjonale utfordringene norsk idrett har, kan Trøndelag og Trondheim vise vei. OLT ønsker samarbeid, og det finnes konkrete planer for hvordan anlegget i Granåsen kan bygges ut for fremtiden, inkludert haller for lagidrettene. Dette kan gjøres i samarbeid med breddeidretten. Breddeidretten holder imidlertid taust fast på bygging på Nidarø.
Kardinalfeilen med det planlagte prosjektet på Nidarø er flerbruksløsningen mellom breddeidrett, messehall, konserthall og toppidrett. Finansieringen av hallen er i stor grad basert på tilskudd fra Trondheim kommune gjennom leie av hallflater. Den allerede høye timeprisen i Spektrum blir enda høyere, sammenlignet med andre haller.
Det verste barn og ungdom vet, er når treningstiden eller kampene er avlyst. Andre arrangement som skal finansiere driften vil kreve dette ofte, hvis ambisjonene for antall messer og konserter skal kunne oppfylles.Hovedutfordringen for trøndersk lagidrett (bortsett fra RBK) er økonomi. Byåsens damelag, for eksempel, har med sitt gode produkt aldri klart å bygge opp en bærekraftig langsiktig økonomi. Herrelagene i håndball har alltid slitt med driften, og derfor ikke klart etablering i toppen. Ishockey har to konkurser og et elendig renommé.
Årsaken er innlysende: Mangel på tidsriktig arena og dermed muligheten for å skape inntekter. Publikumspotensialet finnes, men utnyttes ikke. Husk at RBK var amatørmessig drevet før ny arena ble bygd. Ny arena la grunnlaget for profesjonell drift og en god økonomi med vekt på riktige fasiliteter for betalende gjester og samarbeidspartnere.
Vi må se på dem som har lyktes, Stavanger og DnB Arena er et glimrende eksempel. Ishockey har blitt regionens lagidrett nummer én. De har nesten sammenlignbare sponsorinntekter som RBK, og dominerer ligaen år etter år. Møbelringen Cup i håndball for kvinner ble nylig arrangert med stor suksess i samme hall. Bergen gjør nå det samme, bygger en felles arena for disse to idrettene. Fredrikstad har nylig vedtatt ny arena. Mellom slagene benyttes slike arenaer til konserter og messer. DnB Arena er en privatfinansiert hall, passe stor slik at den alltid har fullt trykk på tribunen.
Det hjelper ikke om publikumstallene for Nidaros, Kolstad og Byåsen oppgis til å være høye, når storparten enten er slekt og venner, eller ikke-betalende. Skal klubbene overleve, og derigjennom inspirere og fø breddeidretten, må det legges til rette for betalende gjester. En moderne arena må inneholde restaurant og separate rom for servering. Toppidrett er underholdning, gjester må kunne behandles deretter. Vi trenger en modell for storhall som er økonomisk bærekraftig, uten nye store investeringer for en ellers gjeldstynget kommune. Planen for bygging på Nidarø holder ikke mål i så måte. Nå må idretten komme på banen.