Gunn Kari Hygen, bergingeniør 1971, daglig leder GHHygen Energi

Mineralnæringen i Norge skaper for få verdier. Svenskene produserer omkring fem ganger så mye som oss, finnene enda mer.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I alle bransjer er samspillet mellom katedral og børs viktig; evnen til å generere verdiskaping ut fra kunnskap. Det er ikke noe unntak for mineralnæringen. Vår kompetanse, vår industrielle styrke og de mineralressursene vi besitter tilsier at vi kan realisere en helt annen verdiskaping enn vi gjør i dag.

Mineralnæringen i Norge i dag er preget av en sterk «katedral». Vi har et kunnskaps- og kompetansemiljø som står i fremste rekke i internasjonale fora.

På børssiden, det vil si verdiskapingen, ligger vi langt etter. Norge produserer mineraler for kun 13 milliarder kroner årlig, eksporterer for 6 milliarder og importerer for 26 milliarder kroner. Svensk mineralnæring produserer omkring fem ganger så mye som oss, finnene enda mer. Mineralnæringen omfatter både malmer, industrimineraler, energimineraler og naturstein, samt pukk, grus og sand. Bare på malmsiden produserer svenskene for 32 milliarder, mot vår produksjon på 2,6 milliarder kroner. Vi leter etter mineraler for ca. 70 millioner kroner i året, men svensker og finner leter for ca. 500 millioner kroner per år.

Mineralnæringen har i oljeskyggen bevart sin «katedral» på en forbausende god måte. Kompetansemiljøet består av flere hundre personer ved NGU, ved de store universitetene og i en rekke privateide mineralselskaper. Disse evner å løse geologiske gåter, kartlegge ressursene og legger frem resultatene internasjonalt. For vel 40 år siden hadde jeg et fag om Norges geologi. I fjor sommer leste jeg boka Landet blir til, Norges geologiske historie. Utrolig hvor mange geologiske gåter som er løst på denne tiden.

Hvordan står det så til med børsen, det vil si vår evne til å omsette denne kunnskap i verdiskaping, eksport og arbeidsplasser over hele landet? Etter 40 år i oljebransjen, der vi på geosiden har klart å kombinere vitenskap og kommersiell tenkning til den suksesshistorien det er, er jeg overrasket over at dette ikke er tilfellet på mineralsiden. Vi må snarest mulig tette gapet mellom kartleggingen og produksjon. En langt større del av kartleggingsarbeidet må ha forretningsutvikling for øyet.

Altfor få søknader om produksjon kommer inn årlig. Norge har f.eks. i dag ingen leting etter malmer dypere enn 1000 meter. Devico, et norsk selskap som er verdensledende med sin teknologi for større dyp, er sterkt til stede i utlandet, men ikke her.

Vi har en stor jobb å gjøre. Verdiene på mineralressursene våre ble i 2012 av NGU beregnet til å være 2500 milliarder kroner. Vi har konkurransedyktige konsentrasjoner av industrimineralene som inngår i produkter det moderne samfunn er avhengig av, særlig til det grønne skiftet. Den geopolitiske situasjonen gjør at EU er blitt mye mer oppmerksom på, og bekymret over ressurstilgangen for europeisk industri, spesielt elektronikkindustrien.

Europa er meget opptatt av stabil tilgang til mineraler. Tiden er derfor moden for å bygge en mineralindustri som står i forhold til vår kompetanse og våre ressurser. Norge har også behov for nye næringer. Vi har en mineralnæring med et potensial som kan utløses. Og vi har de nødvendige kompetansemiljøene. Jeg tillater meg å komme med forslag til noen grep som må gjøres:

• Vårt sterke kartleggingsmiljø, spesielt ved NGU, må i langt større grad rettes mot forretningsutvikling.

• Lær av oljevirksomheten med hensyn til åpenhet og tilgang til alle data. Selskaper konkurrerer ikke på data, men på tolkning. Borekjernene må bokstavelig talt komme fram i lyset.

• Nasjonal og internasjonal kompetent kapital må inviteres inn. Vi kan begynne med å se til Canada, verdens beste mineralutviklingsland. For Norden har jeg lekt med tanken om et Statmin, Scanmin eller Normin, der man lager et kraftfullt selskap med både private og offentlige aktører.

• Konsesjonskøen må vekk.

Jobben må i første rekke gjøres av næringen og NGU selv. Vi har både på grunn av de mineralressursene vi besitter, vår teknologiposisjon og vårt internasjonale samarbeid mulighet til å realisere en mineralnæring som på en helt annen måte står i stil med steinlandet Norge.

Gitt det faktum at noen av våre mineraler er nøkkelmineraler i et framtidig grønt næringsliv, er det etter mitt syn feilaktig å utnytte dette så dårlig som vi gjør i dag.

Min konklusjon er at mineralnæringen nå må kjenne sin besøkelsestid, og makte å løfte denne næringen til det nivået som den kan ha. Det er viktig for å få fart på «nye» næringer i Norge, holde oppe vår eksport, samt styrke næringsgrunnlaget i hele landet.