Det skal regjeringen ha. Den lager gode kår for oss klimapessimister.
Helgens budsjettavtale mellom regjeringen og støttepartiene førte til at piffen gikk ut av spekulasjonene om regjeringskrise. Det er ikke blitt stilt kabinettsspørsmål på 15 år, og det ble ikke nå heller. Men hva ble det egentlig, i tillegg til borgerlig enighet på overtid?
Vel, det ble i hvert fall ikke et godt budsjett for klimaet. Det ble noe bedre enn regjeringens forslag til statsbudsjett, men selv etter at Venstre og Kristelig Folkeparti hadde satt sine avtrykk på statens økonomiske disposisjoner, er det skremmende stor avstand mellom det som burde vært kutt i klimautslipp og det som trolig blir resultatet. For å være i rute med hensyn til klimaforliket i Stortinget og Parisavtalen, må Norges utslipp i det som kalles ikke kvotepliktig sektor til neste år reduseres med 800 000 tonn CO2. Cicero senter for klimaforskning har beregnet at statsbudsjettet, slik det mandag ble vedtatt, kun vil føre til utslippsreduksjoner på 200 000 tonn.
LES OGSÅ: Ciceros oversikt over klimaeffekten av partienes budsjettforslag
En firedel av behovet. Det er til å bli matt av. Til sitt forsvar svarer budsjettkameratene at dette legger grunnlaget for enda større utslippskutt senere. Det er som om alvoret ikke har sunket inn. Altfor mange forstår ikke at klimakrisen har endret spillereglene, og de som bestemmer, ser ikke ut til å forstå at jo lenger vi venter, jo dyrere og mer smertefullt vil det bli å gjennomføre klimatiltak.
LES OGSÅ: Budsjettavtalen mellom regjeringen, Venstre og Krf
Statsbudsjettets klimavirkning er også blitt en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Samarbeidspartiene har anslått effekten av tiltakene til 665 000 tonn, mens Cicero altså har summert de samme tiltakene til utslippskutt på 200 000 tonn. Ifølge forskerne skyldes differansen tre forhold: Samarbeidspartiene har regnet med langt større utslippskutt som følge av den omstridte bilpakken enn forskerne mener er korrekt. Videre mener Cicero at regjeringen og de to støttepartiene overdriver CO2-effekten av enda flere elbiler. Det tredje punktet er at forskerne mener at regjeringen og støttepartiene uriktig bokfører utslippskutt som egentlig hører til i kvoteplikt sektor, det vil si i industri og andre næringer som omfattes av EUs kvotemarked. Bokføringen er på en måte en sammenligning av epler og pærer.
LES OGSÅ: Ønsker å opprette CO2-fond
Det er altså store sprik i tallene fra regjeringen, Venstre og KrF og fra Cicero. Det er ikke nytt at politisk følsomme forhold måles og vektlegges ulikt. Som en del av den internasjonale klimaavtalen fra Paris, skal verdens land rapportere status i utslipp av CO2 og andre klimagasser. Fra 2020 må Norge ha et klimabudsjett der politikere og landets fremste miljø for tverrfaglig klimaforskning ikke lenger kan beskrive hver sin virkelighet. Dette må politikere, byråkrater og forskere finne ut av, siden klimakutt vil være det viktigste styringssignalet for politiske beslutninger i tiår fremover.
LES OGSÅ: Vil ha nasjonalt klimabudsjett etter Oslo-modell
Statsbudsjettet gir regjeringen talltrøbbel også på en annen måte. Høyre og Frp kom til makten på verst tenkelig tidspunkt, like før oljeprisen falt. Regjeringen har pøst på med statlige penger for å dempe det økonomiske fallet. Det har virket, men prisen er skyhøy. Pengebruken har satt nye rekorder hvert år, og helgens avtale med Venstre og KrF måtte salves med enda flere milliarder. Selv i støttepartiene er det nå en gryende erkjennelse av at pengebruken ikke kan fortsette og at det kan komme smertefulle innstramminger.
Statens rause pengebruk er skummel på to måter: Det ene er omfanget i seg selv. Det andre er at langsiktige utgifter neste år dekkes inn med kortsiktige besparelser. Når mer settes av til minstepensjoner, skal det betales for all fremtid, mens innsparingen kommer fra utbytte fra statlige selskaper og besparelser som følge av at det kommer færre flyktninger enn antatt. Resultatet kan bli trøbbel.
Høyre har tidligere vært garantist for forsiktig pengebruk. Det er de ikke lenger. At Frp går bananas med pengesekken er ikke overraskende, men at Høyre gjør seg til medskyldig, det er vanskelig å forstå.
Uten at det er noen trøst, så vil virkningen av den økonomiske uansvarligheten komme til syne lenge før effekten av klimapolitisk likegyldighet åpenbarer seg.