Det sprer seg en forestilling om at «vi ikke har råd» til den norske velferdsstaten. Da kan det være greit å minne om at hele rammeverket for velferdsstaten var på plass allerede på slutten av 1970-tallet, da Norge var et langt fattigere land.
Gjennom årene har jeg ikke sjelden deltatt i møter med utlendinger, der min oppgave har vært å fortelle om den norske velferdsstaten. Eller snarere «forklare».
Ikke minst minnes jeg et høyt profilert seminar med noen av toppene i det kinesiske kommunistpartiet, ja – den høyst rangerte var visstnok sjef for selveste partiskolen. Under den etterfølgende middagen på To Rom og Kjøkken fikk jeg denne partikoryfeen til bords. Han fortsatte sin utspørring om helsevesenet, om hvordan vi finansierte høyere utdanning, og ikke minst denne sykelønnsordningen, som hadde fått ham til å undre seg. Jeg prøvd og prøvde, med fortellinger om fagbevegelse, 1900-tallets klassekamp og etterkrigstidens solidaritetsprosjekt. Om tillit mellom folk som forutsetning. Men det gikk visst ikke inn. For han pauset lenge, lente seg fram, og sa « … it must be the oil».
Med en viss undring ser jeg nå at fortellinger om velferdsstaten her hjemme ofte ender i samme forklaring: Det er oljen, rikdommen fra Nordsjøen, som har gitt oss velferdsstaten. Og underforstått, her må det pumpes – både her og i Lofoten – for å sikre velferden i framtiden.
Les også debattinnlegget: En bussjåfør er ikke en hvilken som helst idiot som bare kan erstattes av en svart boks
Les også debattinnlegget: Ja, jeg er sinna. Hvordan behandler Trondheim kommune sine eldre?
Det er da vi må minne hverandre om at velferdsstaten som sosialt byggverk, med arbeidervernlovene, folketrygden og det såkalte trepartssamarbeidet, var på plass her til lands allerede før den første dråpe olje ble hentet opp fra havbunnen.
Sverige har ikke engang hatt spor av olje. Likevel utviklet også de sitt «folkhemmet», deres versjon av velferdsstaten, etter all sosial uro og klassekamp i mellomkrigstiden. Oljen har sikkert vært nyttig nok for å smøre statsbudsjettene. Men i siste instans handler velferdsstaten ikke om olje, men om ideer – om politisk og sosial organisering.
Under den siste finanskrisen oppdaget også økonomene i OECD at de nordiske landene var langt mer robuste og sosialt vellykkede enn det øvrige Europa. «Den nordiske modellen» blir studert – og beundret – i mange deler av verden. Men her hjemme er vi åpenbart ikke så sikre på hva slags skapning denne velferdsstaten er. Jeg ser det blant våre egne studenter. Bare de færreste har med seg noen dypere tanker om hvorfor helsetjeneste og høyere utdanning er blitt tilnærmet gratis – det vil si skattefinansiert, og hvorfor Bernie Sanders skapte slik enorm entusiasme blant ungdom i USA nettopp med slike visjoner. Vi er som fisken som ikke helt kan bedømme hva vann er for noe.
Fikk du med deg landskapsarkitektenes kronikk om Nidarø: Vi har kvessa blyantene, åpnet de grønne hjertene våre og laget en visjon for Nidarø som ny bypark
Denne manglende selvforståelsen er farlig. For hvis vi ikke diskuterer velferdens drivkrefter – og motkrefter – blir vi sårbare for alle slags reformer og tilpasninger til en verden omkring oss som i langt høyere grad er styrt av marked og pengemakt. Et gjennomgående trekk de siste tiårene er at den brede arbeiderbevegelsens rolle som formende kraft bak velferdens ordninger blir tonet ned. Vår tids tenketanker har forstått at fortellinger om velferdens drivkrefter er politisk drivstoff også i dag.
Så da spørs det – er det kraft nok i det politiske Norge til å videreføre velferdsstaten? Tja – jeg er rimelig sikker på at intensjonene om en velferdsstat har bred oppslutning. Men jeg ser med uro på at de virkemidlene som i stigende grad foreslås, kan bringe oss til en annen type samfunn. Og på at retorikken rundt disse forslagene kan ha stor forførende kraft. Vi fikk nylig en «fleksibilisering» av arbeidsmiljøloven. «Arbeidslinja» i sosialpolitikken overstyrer både barnetrygd og uføretilleggene i folketrygden. Vi hører at velferden ikke er «bærekraftig». Og det mest forførende av alt: Skattelette.
«Velferdsstatens tid er forbi», leste jeg i en kronikk i Dagbladet nylig. Forfatter Tore Nyseter hevder at den nordiske velferdsmodellen gradvis blir demontert. Vi er i ferd med å gå fra en velferdsstat til en mer brutal konkurransestat. Det skyldes verken eldrebølgen, trygdeutgifter eller innvandrere. Det skyldes at vi er i ferd med å forlate de grunnleggende verdiene som velferdsmodellen ble bygget på. Dønninger fra trumpisme-bølgen?
steinar.westin@ntnu.no
Hør våre kommentatorer snakke om faren for regjeringskrise, sjakk som action-TV, julenostalgi på TV og kulturkrangel.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.