Liksomkrisen er over. Landet har fått et budsjett fullt av monopolpenger og oppskrytte miljøgevinster. Nå kan de anonyme kildene igjen ta av seg maskene.

Verdens stussligste varslere sitter i den norske regjering og på Stortinget. De misbruker en av demokratiets viktigste ventiler, og de gjør det med god hjelp av en forening som burde skamme seg: Stortingets presselosje. Journalister som avdekker korrupsjon, maktmisbruk, overgrep og miljøkriminalitet er villige til å gå i fengsel for å verne sine kilder. Kildevernet har vært der lenge før varslerloven, og er fortsatt den beste garanti for at offentligheten får informasjon av vesentlig betydning. For journalister som arbeider med varslere er kildevernet et helt sentralt verktøy. For Stortingets presselosje er det et leketøy.

Vær varsom-plakaten slår uttrykkelig fast at kilden for informasjon «som hovedregel» skal identifiseres. For å kunne vurdere informasjonen må leserne og seerne vite hvor den kommer fra. Unntaket er behovet for å beskytte varslere eller tredjeperson. Det finnes ingen særregel for politiske journalister som ikke gidder å gjøre jobben skikkelig.

Når Stortinget hisser seg opp til krise, enten den er reell eller imaginær, dempes lyset i Vandrehallens kroker. Mot løfte om full anonymitet får reporterne servert et knippe selvfølgeligheter og manipulasjoner – som de så presenterer som heftig innsideinformasjon. I stedet for å kreve et minimum av meningers mot og insistere på at den som har noe å si, skal gjøre det åpent, skjuler journalistene sine informanter bak formuleringer som «en velplassert kilde», «en kilde» (som da antakelig ikke er velplassert), «en sentral kilde» og «en annen kilde» (som om det var viktig for oss å holde dem fra hverandre).

Alle de store redaksjonene er med på spillet. Resultatet er pinligheter som dette:«Kilder Aftenposten har snakket med mener det finnes argumenter som veier både for og imot å redde regjeringen.»

«Kilder NRK har snakket med sier det ble diskutert mye på Frp-møtet, der noe ble godt mottatt, andre ting dårlig.»

«Flere kilder tett på prosessen opplyser at de fire partiene i realiteten må bli enige senest lørdag formiddag» (Aftenbladet).

«Flere KrF-kilder forteller at det da kom fram ulike meninger i gruppa om hvorvidt det vil være riktig å felle regjeringen» (Dagbladet).

«En annen kilde sier at også Høyre får reaksjoner fra sine folk ute i landet, som mener at Venstre er blitt for mye av et by-parti» (VG).

Det kan være sant at «en annen kilde», som åpenbart må ha vært sterkt forkjølet, har sagt til VG: «Jeg har kjent Erna i mange år. Dette måten å arbeide på ligner ikke henne i det hele tatt», men kilder jeg kanskje har snakket med, sier at VG like gjerne kan ha diktet opp alt sammen.

20. januar flytter Donald Trump inn i Det hvite hus. Falske nyheter i sosiale medier er én av forklaringene på denne katastrofen. Vi vet ikke hvor stor virkning de mange løgnhistoriene hadde på valgresultatet, men det var så jevnt at de kan ha vært avgjørende. Identifikasjon av kildene er et av de viktigste virkemidlene mot manipulering av nyhetsbildet. Borgerne skal kunne etterprøve informasjonen. Det er ikke mulig når journalistene lar kildene gjemme seg i et tåketeppe av «kilder som står statsministeren nær». Hvor nær? Er det hennes mann får opplysningene en annen karakter enn om det er finansministeren eller en potensiell utfordrer i Høyre.

VGs Eirik Mosveen er vanemisbruker av anonyme kilder. Han har tidligere forsvart seg med at «i politikkens førstedivisjon er anonyme kilder bedre enn alternativet, som er ingen kilder». Det er bare sant hvis han var den eneste som holdt seg til Vær Varsom-plakatens regler. Da kunne han fort bli sittende alene i restauranten. Men hvis alle som dekker de politiske førstedivisjonsoppgjørene respekterte presseetikken, ville politikerne ikke ha annet valg enn åpent å si fra om at forhandlingene kan gå begge veier.

Sløvheten har skapt en perfekt symbiose. Politikerne kan drive sine kannestøperi uten å bli stilt til ansvar, journalistene slipper arbeidet med å få godkjent sitatene. Drar det seg mot deadline, kan de til og med finne på noen friske uttalelser fra «en sentral kilde», uten fare for å bli avslørt.

Les også: Folkets vei er vår vei

Karl Ove Knausgård fortalte i Klassekampen sist lørdag om det han kalte «telefonen fra helvete». I en artikkel for The New York Times hadde han skrevet at barna maste for å få ham til å slutte å røyke. Nå ville faktasjekkerne i avisen selv høre med barna om det var sant. Hele avdelingen ville fått sammenbrudd om de hadde fått seg forelagt en hvilken som helst artikkel fra norsk presse om årets budsjettforhandlinger.

Hadde diskusjonene mot formodning endt med regjeringens sammenbrudd, ville presselosjens jaktlag øyeblikkelig rettet skytset mot Erna Solberg. Da ville vi fått en reprise på Dagbladets artikler fra 2006 der «en velinformert kilde», «en kilde» og «en sentral kilde» kunne fortelle at det ulmet under henne i partiet. Ikke tok hun initiativ, ikke kunne hun kommunisere og – verst av alt – hun gjentok Jan Petersens feil. Når en partileder skal felles, gjør kildene som Cæsars drapsmenn; de trekker togaen over hodet og setter dolken anonymt i lederens rygg. Men først etter å ha blitt lovet full anonymitet av Senatets presselosje.

Det nytter neppe å klage til pressens etiske vaktbikkje. En artikkel i VG om voksende frustrasjon over Erna Solberg internt i Høyre, var signert av tre journalister. Én av dem var Eirik Mosveen. En annen var Alf Bjarne Johnsen. Han er leder av Pressens faglige utvalg.

Følg på twitter.com/svelle