Spar oss for mytene om den perfekte jula. For mange er julaften en helt vanlig dag.

Glansbilde: Mytene om den perfekte familiejula kan være krevende for noen og enhver å leve opp til. Heldigvis finnes det alternativer for oss andre. Foto: Inara Prusakova, Shutterstock / Inara Prusakova

Noe av det verste med jula er det forferdelige maset om jula. Hvem skal du feire sammen med? Hva skal du spise? Hvor skal ungene være? Jeg våger den påstanden at den mye omtalte ensomheten mange føler i jula er menneskeskapt. Jeg har vært alene på julaften flere ganger. Det har vært delvis selvvalgt, det fantes både slektninger og venner som tilbød meg husrom, så kanskje gjelds det ikke helt.

Det å være alene på julaften var virkelig det minste problemet. Jeg synes faktisk det er helt ok, til og med litt hyggelig. Jeg kan spise akkurat det jeg vil og slipper både hyl og mas om pakker fra andres unger. Det jeg imidlertid ikke slipper, er alle de negative reaksjonene fra omverdenen. Alle som synes synd i meg. Som synes det var helt forferdelig at jeg ikke hadde noen å være sammen med. Her skal vi nemlig føle oss ensomme og mislykkede, om vi vil eller ei. Tenk at du skal være alene på julaften. ALENE.

Det er det verste man kan være i Norge. Vi gir blaffen i at våre medmennesker er ensomme året rundt, men i jula da skal alle ensomme innhylles i samfunnets store medmenneskelighet og varme. I alle fall på selve julekvelden. Alle skal se «Love Actually» og «Tre nøtter til Askepott», spise ribbe og riskrem og pakke opp konfektesker og sokker. Stakkars den som faller utenfor dette glansbildet. Nå er det til og med blitt en slags trend at vellykkede kjernefamilier averterer etter ensomme på Finn.no som de kan invitere hjem til seg i jula. En trend det er vanskelig å ikke legge merke til all den tid mange av dem velvillig lar seg intervjue av avisa.

Bevares, ikke noe galt i at folk vil åpne hjemmet sitt. Den norske jula blir av mange kritisert for å være en egoistisk og lukket familiejul. Derfor har også Kirkens Bymisjon og andre aktører arrangert jul for alle som ønsker det. Ære være dem for det.

Det er heller ikke noe problem at folk vil feire jul med familien sin alene uten eventuelle ensomme å ta seg av. Men kan vi ikke spare hverandre for de voldsomme forventningene? Mytene om den perfekte julefeiringen er ikke lett å leve opp til. Om hvor fantastisk hyggelig og koselig det er å feire jul med familien. Klisjeene om tindrende barneøyne og perfekt dekket bord. Alle vet at det ikke er sånn. I alle fall ikke bare sånn. Men ingen snakker om ungdommer som helst vil se i mobiltelefonen sin, overtrøtte småunger som ikke bryr seg om pakkehaugen vi har laget til dem, slitsomme svigerforeldre og par som går hverandre på nervene når de har fri samtidig.

Den norske jula blir ikke lettere av at alt vi forbinder med hverdag er stengt. Det er sikkert bra for de mange som vil ha fri, men det gjør det ekstra krevende at samfunnet i realiteten lukkes. Og det gjelder ikke bare de ufrivillig ensomme. Når nær halvparten av alle forhold går i stykker, er det mange som må feire jul uten sine nærmeste. Barnefrijul er jul det og, selv om det gjør seg dårlig på postkort. I et stadig mer flerkulturelt samfunn er det mange som ikke feirer jul. Mange må faktisk jobbe i jula. Det finnes til og med dem som ikke bryr seg allverden om jul. Ei dame som stort sett alltid var alene sa til meg en gang: Julaften er bare en helt vanlig dag.

Da har jeg mer sans for hvordan de gjør det på min lokale bydelskafé. Ila Brainnstasjon holder åpent på selveste julekvelden, med lave skuldre og enda lavere nisse- og ribbefaktor. Den eneste serveringen er lett snacks og det man gjerne finner i en bar.

Er man alene i jula er det godt at det finnes valgfrihet: Det kan sikkert være hyggelig å være maskot hos en lykkelig kjernefamilie. Selv ville jeg nok foretrukket å henge i baren med en øl og noen peanøtter.