De gode barnefortellingene må gjerne være både mørke og ubehagelige. Men er det likevel lov å komme med en ørliten gjesp når så mange av dem ser ut til å ha blitt skrevet av «Tore på sporet»-redaksjonen?

Harry Potter, Askepott, Selma i adventsserien Snøfall. Hva har de til felles: Jo, de hadde de snilleste, vakreste og gladeste foreldrene du kan tenke deg. Før de alle døde og etterlot sitt eneste, og høyt elskede barn, til noen som slettes ikke vil ha dem. Kan det bli særlig verre enn det? Absolutt.

Fra en historiefortellers synspunkt er det nemlig motsatt, det kan knapt bli bedre. For enhver god historie må ha en hovedperson med både motstand og et mål. Og det å være foreldreløs og forsøke å finne ekte tilhørighet, er et av de mest rørende og inderlige grepene som finnes. Og dermed også et av de mest (opp) brukte.

Få også med deg denne Signert-artikkelen: Du leste riktig: Verden blir bedre for hver dag som går

Her er to eksempel på at folk fremdeles svever i den villfarelsen at de eier sine barn

Det er nesten så en skulle tru det var Tore Strømøy som hadde skrevet manus til NRKs julekalender Snøfall, hvor ni år gamle Selma er foreldreløs og bor hos en streng fostermor som tilsynelatende ikke vil ha henne.

Men det er ikke Strømøy, det er utmerkede Klaus, Hilde og Hanne Hagerup som har mikset og lånt av alle de store klassikerne, fra Narnia til Harry Potter. Og de har laget et ganske så fint og magisk juleunivers.

Nå er det kanskje litt slemt å sette Hagerup-gjengen i samme bås som «Tore på sporet», da sistnevnte stadig vekk maser om genenes fortreffelighet, mens Hagerupene hevder at Snøfalls budskap er at «familie ikke handler om biologi, men om kjærlighet.» Det er bare at enn så lenge (episode 11 når deadline gikk) er dette budskapet godt skjult, i alle fall for barna som ser på.

Er du opptatt av hvordan barn har det? Da bør du får med deg denne kronikken: I fjor døde et barn av sult i Oslo. Det samme kunne skjedd i Trøndelag

I stedet får de repetert den evige fortellingen, at du ikke er komplett uten å kjenne ditt genetiske opphav. Og at foster-, ste-, adoptiv- og donorforeldre ikke er like gode som andre.

Jeg, som selv kan krysse av på et par av de boksene, kan sikkert lett beskyldes for å føle meg krenket. Men det blir litt for lettvint. Omtrent like lettvint som når Adresseavisens (ellers strålende) kommentator Terje Eidsvåg skriver at både frisører og bergensere har større grunn til å bli fornærmet over hvordan de blir fremstilt i serien, enn det fosterforeldre har. Det er like flåsete som å påstå at å kalle noen «hviting» er like ille som å kalle noen «neger». Enn så lenge er vel verken frisør, bergenser eller hvit en spesielt utsatt eller sårbar gruppe.

Kontekst er vel ordet som mangler her. Enkeltvis er alle disse knallbra, spennende, triste, fine og fengende barnefortellinger. Men samlet sett er de forlengelsen av den evig repeterende myten om kjernefamiliens fortreffelighet og genenes triumf over det urene, uekte foreldreskapet.

Her er Adresseavisens anmeldelse av tv-serien: «Snøfall» ligner en ny juleklassiker fra NRK

Les også Terje Eidsvågs kommentar: Fælt og godt for barna

Etter høstens store debatt om litteraturen skal underlegge seg etiske og moralske hensyn, skal jeg trå særdeles lett her. Selvsagt skal litteraturen og fiksjonen være fri, selvsagt skal det ubehagelige og mørke også få være til stede i barnefortellingene.

Men å tro at fortellingene vi omgir oss med, som vi vokser opp med og får gjentatt livet gjennom, ikke påvirker hvordan vi ser verden rundt oss, det blir for naivt. Dette handler ikke om fosterforeldre og deres sårede følelser, men om de barna som stadig bli påminnet om at de aldri kan bli hele.

Her i heimen leses alle disse fortellingene stadig vekk med stor glede. Og når det gjelder Snøfall ligger det i kortene at den strenge Ruth vil vise både følelser, kjærlighet og kanskje til og med redde dagen, før vi rekker å åpne julegavene (og da er det best at alle glemmer at hun var skikkelig kjip mot et lite barn i årevis).

Men jeg tillater meg å komme med en aldri så liten gjesp og en oppfordring til dere som skal skape de nye, gode barnehistoriene: Bruk det mørke, gi barna motstand, men let også gjerne litt forbi klisjeene. For det finnes noe som er enda skumlere enn slemme stemødre og fosterforeldre. Nemlig helt vanlige, slemme mammaer og pappaer bak lukkede A4-dører i kjernefamilien.

Men virkeligheten blir kanskje litt vel skummel.

Hør våre kommentatorer oppsummere nyhetsuka med Venstres Jon Gunnes som gjest i studio.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.