«Brød prioriterer du å kjøpe, ja. Men Ipad kjøper du aldri!»
Sønnen så alvorlig på faren ved frokostbordet. Med oppgitt indignasjon i stemmen kom det: «Brød prioriterer du å kjøpe, ja. Men Ipad kjøper du aldri!» Podens far ble paff og svar skyldig. Hva skulle han si til sønnens konstatering av fakta?
Slik kan dine julegavekjøp bli mer klimavennlige
Han lo kort og litt irritert. Så et lite oppgitt snøft. Overrasket. Tja, hva skal man egentlig si? Gutten hadde jo rett. Han hadde jo i lang tid konsekvent kjøpt brød. Og aldri hadde han kjøpt Ipad.Han sa det ikke høyt, men han tenkte nok noe à la filosofien som salig Sokrates skarpsindig angivelig formulerte til bruk om late, bortskjemte og/eller uvitende ungdommer: «Ungdommen nå til dags!» Ja, hva skulle han si?
Mørke myter på repeat
Tja. Han kunne tatt en økonomisk vinkling og grepet muligheten til å gi poden et innføringskurs i personlig økonomi, med hovedpunktet «tæring etter næring». Det kunne vært fulgt opp med grundige fellesanalyser av fjernsynsprogrammet «Teenage Boss».
Les også kronikken: Hvor ren er «ren» vannkraft?
Han kunne også ha satt det i sammenheng med Maslows behovspyramide. Rett nok hadde de varme, ly og trygghet, men om det attpå skulle komme ny Ipad i hus, måtte noe av dette ofres på Apples alter. Med Ipad’en som alter. Rett nok kunne Ipad’en brukes til å oppfylle Maslows sosiale behov gjennom Facebook, Instagram, Snapchat og den slags. Men den sosiale interaksjonen med den aller nærmeste familien kunne lett samtidig få støyten – og gå fløyten. Dessuten hadde ikke guttungen gått ut med søpla på lang tid, og rommet hans så fortsatt ut som om noen hadde vært på sikringsplukking i ei håndgranatsamling. iPad som påskjønnelse var altså uaktuelt. Dermed var det dårlig grunn til å bygge den øverste spissen på pyramiden, selvrealiseringa gjennom sosiale medier.
Her er to eksempel på at folk fremdeles svever i den villfarelsen at de eier sine barn
Alt dette ble med tanken og knapt nok det. Det endte jo som det gjerne gjør. Når du kommer på det gode svaret, er det for sent. Så det ble med oppgitt himling med øynene, en kort latter og et irritert snøft.
Men er man forberedt, kan man ha et godt svar klart. Så til bruk om sjansen kom igjen, foreslo jeg å lytte til gammel japansk visdom med rot i trær. I et samfunn prega av kamp, må man finne sin egen styrke. Da må man grundig og åpent analysere hva styrke er. Hvis ikke, kan man leve i den villfarelse at det er den som er sterkest som er sterkest.
Mange trær er kraftigere og sterkere i stamme og greiner. Når snøen laver ned, legger den seg med all sin vekt på alle de sterke, kraftige greinene til de andre trærne. De stritter mot og stritter mot med all sin styrke. Til de knekker.
Kirsebærtreet har tynne og myke greiner. Kirsebærtreet er veikt. Men veikheten er dets styrke. Det veikere kirsebærtreet gir dermed etter. Når snøen laver ned, tvinges greinene ned av vekten av snøen. Snøen glir av, og kirsebærtreet reiser seg igjen.
Hva har dette med Ipad å gjøre? Vel, for unge kan elde til forveksling være lik svakhet. Men med alder kommer erfaring – og med den en smule sluhet. Samt et glimt av nødvendig ondsinnethet i ny og ne. Mitt konkrete råd var avledet av denne japanske kirsebærtrevisdommen:
Jeg foreslo at han skulle gi etter og kjøpe en Ipad. Med den skulle det være en smal sak å laste opp et bilde av ei skive nybakt brød med rikelig med deilig jordbærsyltetøy på. Hver dag kunne han pakke Ipaden pent inn i matpapir og sende det med guttungen på skolen. I stedet for matpakke. Det burde ikke ta lang tid. Med alvor i blikket og mer enn et snev av desperat indignasjon sier poden så: «Ipad prioriterer du å kjøpe, ja, men brød kjøper du aldri!»