Store deler av det vi verner i dag, slik som jugendbygningene, vekket i sin tid liten begeistring. Posthuset ble karakterisert som et «repetisjonskurs» i den gamle romantiske arkitektur.
I disse dager er det 100 år siden bystyrevedtaket 4. desember 1916 om at Trondheim skulle få et «Arkitektraad». Veien dit hadde vært kronglet og de første følerne om noe som vekselvis ble kalt skjønnhetsråd og arkitektråd kom allerede i 1908. Man var også i takt med samtiden da det perioden 1910–1920 ble etablert en rekke skjønnhetsråd i skandinaviske byer.
Les også: Idretten må bryte tausheten
Det er forståelig om dagens trondhjemmere lurer på hva et skjønnhetsråd egentlig er for noe. Her i byen dabbet virksomheten av på midten av 1960-tallet. Én av de siste gangene begrepet nevnes i Adressa er da en skribent 4. mars 1966 skriver at «Nidarøhallens bakside viser nødvendigheten av et skjønnhetsråd.» Senere tilbygg – og planer – har neppe bedret den saken. Få år etter at rådet ble nedlagt, kom det en ny bølge av interesse for byens bebyggelse, og denne gangen med bredere folkelig forankring.
Her kan demonstrasjonene i 1970 i anledning Svaneapotekets planlagte rivning ses som et symbolsk startskudd, og etableringen av et kommunalt bygningsvern som en formalisering av interessen. Skjønnhetsrådene varierte i karakter både når det gjaldt sammensetning og målsetning. De skyldtes også to ulike fenomener, dels endringer i synet på arkitektur, og dels de nasjonale strømninger som stod sterkt ved overgangen til 1900-tallet – men fenomenene overlappet også hverandre.
Les også: Nidarø er ikke et tapt paradis
Arkitektene stod i spissen og 23. februar 1915 sendte J. Holmgren og H.M. Schytte-Berg et forslag til byens politikere om etablering av et arkitektråd. Begrunnelsen var, hevdet de to representantene for byens og regionens arkitekter, at standen nå ble stadig mer opptatt av den estetiske side ved nybygg, og at de burde ha mer å si.
Men hva var det egentlig arkitektene ville oppnå? En hovedsak var at nybyggene i den gamle byen burde være bygningskunst tilpasset det gamle bymiljøet: «De nye bør ikke som undertiden hittil staa som knytnæver mot det overleverede fine gode», var en vanlig formulering. Kritikken gjaldt blant annet at det ble bygd for høyt, og de «knyttede nevene» refererte trolig til femetasjes hus som brøt påtakelig med det gamle toetasjesmønstret. Innlegg i avisene avslørte at det var det da nybygde «Munken» ved Torvet, nesten seks etasjer høyt (18 m til gesims), som særlig irriterte. Arkitektenes innvendinger synes å ha møtt forståelse blant mange byborgere – slik kritikken av rivningene gjorde på 1970-tallet. Tiden omkring år 1900 var som nevnt preget av nasjonale følelser, og her i byen resulterte det blant annet i et mylder av historiske foreninger. I flere av disse sammenslutningene spilte arkitekter en viktig rolle.
«Det gamle og det nye Trondhjem» var en sentral aktør, og foreningens «konservator», arkitekt Sverre Pedersen hadde allerede i 1908 fått adgang til å gjennomgå byggemeldinger før de ble behandlet av bygningskommissionen. Hvis han reagerte på noe, skulle saken sendes til foreningens styre «som derefter vilde øve sin kritik». Det viste seg snart at det var «en meget delikat affære» at arkitekter skulle kritisere andre arkitekter – et problem som gjelder den dag i dag – og foreningen la om sin profil til mindre kontroversielle tiltak. Denne myke makt bestod i opplysningsarbeid om byens bebyggelse samt premiering av «fremragende byggverk» – for øvrig en strategi som er høyst levende den dag i dag, men hvor resultatene er vanskelige å vurdere.
* Sluppen: Framtidig storhall på Sluppen ble presentert av Ole Petter Bjørseth.
* Sorgenfri: Forslag om storhall på Sorgenfri ble lagt frem av Ivar Koteng.
* Brattøra: Morten Lillegraven ga informasjon om Trondheim Arena på Brattøra.
* Øya: Storhall på Nidarø ble presentert av Kjell Håvard Nilsen.
Sverre Pedersen fremstår som krumtappen i det hele. Han arbeidet ifra 1912 med Trondheim nye byplan som brøt med det gamle rutenettsystemet, men var lite nådig overfor samtidens arkitektur: I mars 1915 hevdet han at tre fjerdedeler av det som var blitt bygd siden 1900 var «i arkitektonisk Henseende dårlig, og tegnet av Folk uten virkelig utdannelse, …». Dette betyr ikke at disse folkene manglet arkitektutdannelse (det ble knapt nok oppført større bygg uten arkitekthjelp i perioden), men at de ikke delte hans arkitekturidealer.
Det virkelige skillet i arkitekturen gikk, ifølge Pedersen, langt tidligere: «Efter 1850 begynder forfaldet», skriver han 1911 i Trøndersk bygningskunst omkring 1800 – én av de skriftene som ble gitt ut av Det gamle og nye Trondheim. Det betyr at store deler av det vi setter pris på og verner i dag, slik som jugendbygningene, vekket liten begeistring. Han sier også rett ut at det da nybygde posthuset, tegnet av hans gamle lærer Karl Norum, fortoner seg som intet annet enn et «repetisjonskurs» i den gamle romantiske arkitektur. Pedersens egne idealer gikk, som boktittelen indikerer, lenger tilbake i tid, og var hentet fra tidens store tyske arkitekturteoretiker Paul Mebes (1872-1938). Til og med tittelen var hentet fra Mebes hvis store verk Um 1800 begynte å utgis i 1908, og hvor det vi vil kalle empire eller klassisisme var idealet, sammen med dyrkingen av godt håndverk. I en senere utgave av verket bidro Pedersen også med fotografier av byggverk fra den «trønderske trearkitekturs velmagtstid», og hvor Stiftsgården var toppen av kransekaka.
Denne stilen fikk også gjennomslag i Trondheim etter at byggeboomen hadde gitt seg omkring første verdenskrigs utbrudd, men det skyldtes trolig snarere Pedersens sentrale rolle, enn skjønnhetsrådene. De synes ikke å ha vært noen større suksesser noen steder, og hadde i praksis liten makt – den ville politikerne nødig gi avkall på. Dessuten var rådene «vanskelig å innpasse i den kommunale saksbehandling» som det sies i en kommentar til skjønnhetsrådets historie i Stavanger.