Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle glede meg til å se barne-tv hver dag.

Jeg er så visst ikke den eneste gamlingen som er blitt fan av NRKs julekalender Snøfall. Passe hyggelig, passe spennende og passe skummel for barn i mange aldre – og enda litt til for alle oss andre. Det er tydelig at serieskaperne har forsynt seg godt av fantasysjangeren og litteraturhistoriens klassikere. Her er mye å bite i.

Les anmeldelse av serien her

Fra sofaen er det for eksempel fristende med en kvasianalyse av hvordan serien «avslører diktaturets sanne ansikt».

For selv om heltene i serien selvsagt er barna som skjønner mer enn dumme voksne, er det julenissens pedantiske og forknytte sekretær, Ole Winter (drømmerolle for Vidar Magnussen), som lenge har vært dramatikkens hovedperson og omdreiningspunkt. Han fremstår nesten som en famlende versjon av nazibyråkraten Adolf Eichmann, Hitlers håndlanger.

LES OGSÅ: Fælt og godt for barna

I frustrasjon over ikke å være utvalgt som julenissens lærling, selger han seg til djevelen, bortfører Snøfalls elskede Julius, begår statskupp og utvikler seg til å bli en stadig mer despotisk diktator. Winter vil egentlig ikke ha noen av julenissens dillete oppgaver, det er makten han er ute etter.

Raskt tyr han til alle triksene i despotens lærebok: Manipulering, løgner, trusler, endring av lovverk, falske anklager, taktiske allianser og Stasi-lignende opplegg for familietysting.

Slik Hitler også «gjorde mye bra», har forfatterne lagt inn at Winter prøver å øke Snøfall-samfunnets produktivitet. Ungene må lære seg å jobbe (jeg innrømmer at jeg hadde litt sans for at de måtte ordne veden i en fin stabel) og ikke minst innfører skurken klokketid, disiplin og læringsmål i skolen. Men barna kjeder seg og lengter tilbake til tiden da de bare kunne ha det morsomt.

De godtroende innbyggerne i Snøfall er totalt uforberedt på ondskapen. De har levd i et vinterlig Utopia med en utgammel, gladanarkistisk leder som har styrt etter kardemommeloven. Nå blir de ofre for diktatorens løgner. Antydninger til opposisjon blir kvalt i fødselen, tilfeller av sivil ulydighet blir slått ned. Til slutt er det bare seriens tre undergrunnshelter, Selma, Pil og Frida, som trosser Winter.

Jeg merker meg at det er Snøfalls dumsnille teknolog som blir Winters nyttige idiot. Mannen som fikser både internradio og virtual reality, glir inn i rollen som informasjons- og propagandaminister.

Daglig innfører Winter nye, upopulære regler, til og med hveteboller blir forbudt. Han satser virkelig ikke på «brød og sirkus» som i keisertidens Roma, men lar Snøfall bli et strengt terrorregime. Spenner han buen for høyt? Når kommer opprøret?

Slik kan jeg sitte i sofaen og liksomanalysere dramaets mulige samfunnskritikk. Jeg kunne like gjerne fråtset i tolkninger av seriens metafysiske finurligheter: Ondskapens sten, flyvende brev, orakler og halvgale eremitter. For ikke å snakke om forbindelsen mellom flere verdener og de mange religiøse overtonene:

Vi vil sikkert se at lysets kraft vinner over mørkets makt, vi får tro på det gode i menneskene, sannsynligvis får vi se en oppstandelse og i alle fall skjønner vi at undrenes tid er ikke forbi. Og, til dem som er bekymret for stigmatisering av fostermødre eller bergensere, vil jeg bare si at serien like gjerne kan bidra til en boom for antikvariatene.

Les også kommentaren "Mørke myter på repeat"

Men uansett hvilke gubbebetraktninger jeg kommer med, overser jeg antagelig seriens egentlige budskap som tydeligvis handler om vennskap, «tro, håp og kjærlighet».

To dager før slutt har spenningen i alle fall dratt seg til: Hvordan skal Snøfall redde Julius? Blir Selma og Ruth gjenforent? Hva vil skje med slemme Winter? Kan han i beste snillistiske ånd bli rehabilitert (han er tross alt forhekset av den onde steinen)? Og viktigst: Hvordan i all verden skal de rekke å få ut alle julegavene?

Hva sitter så ungene som følger serien, igjen med? Vaksinasjon mot sleipe psykopater, en første innføring i «det ondes problem»? Tja, kanskje holder det om de har fått en god dose næring til fantasien.

For nå vet vi jo alle at snart kommer julenissen!

Herlig adventskalender: I eventyrverdenen Snøfall møter Selma (Siri Skjeggedal) selveste julenissen, Julius (Trond Høvik) i NRKs adventserie. Foto: Julia Marie Naglestad, Julia Marie Naglestad/NRK
Streng, men god: Kjersti Elvik har rollen som Ruth, nabodamen som har tatt seg av Selma etter at foreldrene til 9-åringen døde for seks år siden. Foto: Jon Anton Brekne, Jon Anton Brekne/NRK