Da Trondhjems teaterbygning ble reist i 1816, representerte dette en kraftprestasjon av initiativtakerne, Det forenede dramatiske Selskab.
Datidens teatervirksomhet er for lengst historie, sammen med det borgerlige selskapet som drev den. Hvordan kan vi i dag forholde oss til et lite titteskapsteater som bærer preg av to hundre år med skiftende bruk?
Den 20. desember 1816 gikk teppet opp for aller første gang i Trondhjems nye teaterbygg. Begivenheten markerte innledningen på en ny epoke i byens teaterhistorie. I dag, 200 år senere, disponerer Trøndelag Teater Norges eldste teaterscene; faktisk en av de eldste i Skandinavia i tilnærmet kontinuerlig drift.
Les også: 25 ting du trenger å vite om Gamle Scene
Innenfor en tradisjonell museal tenkning om kulturarv har fokus vært på bevaring av den opprinnelige «gjenstanden», fortrinnsvis mest mulig uendret og autentisk. Teater er imidlertid en kunstform som lever i det skapende øyeblikket. Fortidens forestillinger er borte for alltid. Dette reiser prinsipielle spørsmål for en kulturhistorisk forvaltning på dette feltet. Gir det mening å bevare fysiske levninger som historisk skall for en forgangen kunstnerisk praksis? De stadig trangere kår som møtte de norske teatermuseene i Bergen og Oslo bekrefter til dels denne problemstillingens relevans.
Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.
Selv søker teatret i liten grad å holde fast på fortiden, men er rettet mot det som til enhver tid er på gang. Det stadige drivet mot fornyelse fører til et spenningsforhold mellom gamle teatre som bygninger og teater som kunst. Trøndelag Teaters «Gamle scene» er da også preget av to hundre år med endringer. På tampen av 200-årsjubileet kan vi derfor gjerne spørre oss om hva vi egentlig har feiret?
Mye i det gamle scenerommet er borte eller overmalt siden 1816. Hvis vi skal holde oss til det vi med noenlunde sikkerhet kan si er «autentisk 1816» i byens gamle teatersal, har feiringen tilsynelatende handlet om den nederste av to balkonger, scenegulvets hellingsvinkel, de doble søylene på hver side av scenen og trekonstruksjonen i prosceniet.
Foajeen, Theatercaféen, de art nouveau-pregede vinduene, veggfrisene med de fire musene og det høye snoreloftet er alle resultater av endringer utført mellom 1856 og 1. verdenskrig. Endringene er uttrykk for skiftninger i organisatoriske, kunstneriske og sosiale forhold. De understreker slik den gamle teatersalens plass i en pågående kunstnerisk tradisjon.
Les også Marit Moum Aunes personlige kommentar: Din første sorg er din største sorg
Det finnes flere eksempler på velpreserverte teaterbygninger som har en form for museumsfunksjon, idet de også formidler en teaterhistorisk arv. I Norge er Fredrikshalds teater fra 1838 det beste eksemplet. Her spilles det jevnlig teater, og man har nylig opprettet et kulissemagasin med en betydelig samling eldre teaterkulisser. Teatrale og museale hensyn lever slik side om side. Skandinavias kronjuvel i denne sammenhengen er slottsteatret på Drottningholm, et intakt barokkteater fra 1766. Her oppføres hvert år flere operaproduksjoner som forholder seg til den historiske bygningens premisser. Samtidig gir guidede omvisninger et unikt innblikk i det eldre teatrets egenart.
At Gamle scene ikke lenger har synlige spor etter faste kulisseposisjoner slik vi finner dem i Fredrikshald teater, eller et maskineri for sceneskift slik det står intakt på Drottningholm, forringer ikke den kulturhistoriske verdien av salen som uttrykk for to hundre års teaterpraksis. Gamle scene er ikke bare bærer av en fysisk, men også av en immateriell kulturarv.
Et slikt syn gjenspeiler endrede tenkemåter innen museumsfeltet, hvor interessen i stadig større grad er blitt rettet mot menneskelige praksiser og sosiale relasjoner. Det er en viss ironi i at denne utviklingen inntraff parallelt med at de norske teatermuseene ble integrert i andre enheter og samlingene delvis pakket bort.
Les også Signert-kommentaren: Mann 49, snart 80
Trøndelag Teaters Gamle scene, Fredrikshalds teater og Drottningholmsteatret representerer ulike tidsperioder, virksomheter og prinsipper for drift og formidling. Det de har felles er innsikten i at teater neppe kan formidles som gjenstander alene; det være seg rekvisitter, kulisser eller bygninger. Teater er levende praksis; det er møter mellom mennesker. Heller ikke fortidens teater kan formidles uten øyeblikkets her-og-nå.
Som historisk rom tilbyr Gamle scene noen helt bestemte rammer for en samtidig teaterpraksis. Slike rammer kan oppfattes som begrensende, men også bidra til å utløse nye skapende prosesser, slik Trøndelag Teaters jubileumsforestilling Armod og edelt sinn var et godt eksempel på. Oppsetningen høstet svært gode kritikker, og ble belønnet med en Hedda-pris til Mari Hauge Einbu. Med denne forestillingen gjorde Trøndelag Teater norsk nybrottsarbeid innenfor iscenesettelses-strategien historically informed performance (HIP). Her fikk publikum demonstrert det potensialet som finnes for både kunstnerisk fornyelse og kulturhistorisk bevissthet i en historisert tilnærming – slik tidligmusikk-bevegelsen har vist i flere tiår.
Når vi nå kan tømme en gratulasjonsskål til Gamle scene, er det altså ikke bare en unik og elsket bygning vi feirer, men også byggets immaterielle kulturhistoriske arv. Gamle scene bør forstås som et uttrykk for sentrale praksiser i byens sosiale og kulturelle liv; praksiser som danner en sammenhengende kjede av handlinger mellom mennesker helt frem til dagens teaterpublikum. I denne kjeden henger Gamle scene som den «äkta pärla» Ingmar Bergman engang skal ha kalt teatret – kort sagt, som et virkelig arvestykke.
Hør våre kommentatorer oppsummere nyhetsuka med Venstres Jon Gunnes som gjest i studio.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter