Norge får igjen et normalt forhold til verdens mest folkerike land. Hvordan opptiningsavtalen med Kina vil bli praktisert, vil vise om dette er et knefall, eller om det er en diplomatisk og politisk triumf.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en lederartikkel. Den uttrykker Adresseavisens mening.
Ut av fryseboksen: Møtet mandag mellom Norges utenriksminister Børge Brende og Kinas statsminister Li Keqiang var det første offisielle møtet mellom norske og kinesiske politikere på seks år. Foto: Frode Overland Andersen /UD, NTB scanpix

Utenriksminister Børge Brende (H) ble mandag mottatt i Beijing av sin kinesiske kollega og av Kinas statsminister. Dermed er det norsk-kinesiske forholdet ute av fryseboksen. Det har ikke vært noen offisiell politisk kontakt mellom landene etter tildelingen av Nobels fredspris til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010. Opptiningen av forholdet til Kina kan vise seg å bli et av de viktigste politiske arbeidsstykkene i denne stortingsperioden. Det er grunn til å tro at det nå vil bli økt handel og normale forretningsforbindelser mellom Norge og Midtens rike.

Men det kan ligge en ubehagelig høy politisk pris å betale for at Kina igjen åpner seg for Norge. Utenriksminister Børge Brende forsikrer at det med normalisering av det norsk-kinesiske forholdet er mulig «å ta opp alle mulige spørsmål, deriblant menneskerettigheter.» Det høres fint ut, men det kan ta år før vi ser den fulle betydningen av avtalen som ble offentliggjort mandag.

Et kinesisk partiorgan skrev tirsdag om normaliseringen at Norge har betalt dyrt og lært sin lekse. Det kan indikere at norske politikere vil få noen tøffe møter med kinesisk realpolitikk. Det er særlig ett punkt i normaliseringsavtalen som gir grunn til bekymring. Der står det at Norge ikke skal støtte handlinger som undergraver Kinas kjerneinteresser og hovedutfordringer. Det er ikke usannsynlig at norske utenriksministre og statsministre i fremtiden vil bli slått hodet av denne formuleringen.

En gang kan det bli aktuelt for Liu Xiaobo å komme til Norge for å ta imot fredsprisen, eller det kan komme nye besøk fra Dalai Lama. I dag er det lite sannsynlig at noen fra det offisielle Norge vil ønske disse nobelprisvinnerne velkommen. Det vil i så fall av noen bli tolket som knefall, men av andre som en nødvendig tilpasning fra et lite land som har opplevd hvordan det er å være utstøtt.

Minnet om seks år i Kinas fryseboks kan gjøre norske politikere til servile nikkedokker som kun skuer til eksportinntekter.