Det blir alltid færre dager igjen.
Heldigvis for meg og min mentale helse hadde jeg for inntil en uke siden et relativt avbalansert forhold til at antall pakker på julekalenderen minket faretruende. Jeg hadde ikke riktig tatt inn over meg at mengden gjøremål på den imaginære «to-do»-lista helst bør minke i takt. Og i alle fall ikke øke. Men så er jeg også debutant i faget julestress.
Litt lys i mørketida
Av en eller annen mystisk grunn, for gudene skal vite at jeg har anlegg, har jeg hittil i livet sluppet unna. For utenforstående kunne trolig fjorårets julegavehandel se ut som stress, der jeg i løpet av én enkelt ettermiddag ferdigstilte innkjøp, innpakk og avsend (til fem forskjellige lokasjoner i det ganske land) av totalt 15 gaver. I mitt indre opplevde jeg imidlertid mestring og en uforklarlig, og kanskje bitte litt syk glede over mitt effektive jeg.
Gjennom sist helg, godt hjulpet av at antall lys som skulle tennes og vers som skulle leses nådde fire, ble det stadig vanskeligere å delta i barnas glede over at antall dager til jul blir færre.
Syv dager igjen, skrek de skjønne små. De bablet i vei om nissen som kom på besøk i barnehagen og farget melka grønn. Jeg tenkte på grønne erter og lutefisk, mens jeg skrev det opp bak øret. Der sto det godt sammen med julegaver til de i Ålesund, de nordafor og de på Østlandet. De formerte seg med planene om vasking av skap, ryddig av bod og innkjøp av juletre. Til sammen er det blitt en hel liten koloni av saker og ting som jeg har fått for meg skal fikses og ordnes og kjøpes og pakkes. Det vokser og gror riktig så godt med stadig viktigere gjøremål der bak øret. Og apropos kroppsdeler.
Les også kronikken: Slik kan dine julegavekjøp bli mer klimavennlige
Rapport fra Midtbyen: Edru menn står og venter på å tilby sin «hjelp» til sårbare personer, som kommer ut fra utestedene
Man kan trolig anta at kronikkansvarlig i Adressa hadde hodet godt plantet under armen da vedkommende satte opp en småbarnsmor, med tiltagende hysteriske trekk, som skribent denne dagen før dagen.
Skal jeg være ærlig er det nok helt på egen hånd at jeg den siste uken har gjort meg velfortjent til kallenavnet «Sura». Likevel skal Adressa få sin lille del av æren for at mitt eget julestress når nye dimensjoner.
Som man roper i skogen får man svar. Der hvor jeg tidligere i desember deltok med ekte glede i samtaler om hva de sentrale yngre delene av husstanden ønsker seg på denne dagen, har tematikken den siste uken blitt avspist med grynt. Lukten av pepperkaker gjør meg uvel. Julaften er i mitt stille sinn omdøpt til hersens kveld.
Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det, sa alltid min kjære bestemor til meg. Du er selv ansvarlig for dine følelser, lærte jeg på et lederutviklingsopplegg her om dagen.
Skal jeg ta disse visdomsord innover meg, må jeg bare konstatere at det er jeg som i år har valgt å by inn gjøremålkolonien bak øret på en heidundrendes fest. En helaften med hæla i taket og tenna i tapeten, mens jeg selv er i ferd med å implodere i min egen klisjé. En klisjé av en komplett liste i-landsproblem som altså manifesterer seg som klump i magen, maksutslag på surhetskalaen og tre av syv sorter i kakeboks. Selveste overflodssyndromet over alle overfloder. Selv ikke ubekreftede rykter om au pairer som opptrer som setefyll i Tesla-biler i kollektivfeltet mellom Bærum og Aker Brygge når julestress til knærne.
Les også debattinnlegget: Noen ganger har jeg tatt meg selv i å vise fingeren til bilister som kjører på rødt over fotgjengerfeltet
Her er en som er blitt noe så sjeldent som en innbitt DAB-tilhenger
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var et bedre menneske enn som så. At jeg greide å la disse i-landsnykkene ligge og konsentrere meg om viktigere ting.
Det er bare å beklage. Nå kommer heldigvis den hersens kvelden snart, sånn at jeg kan erklære denne debuten som julestresser for overstått.
Neste år vet jeg bedre. Kjenner jeg meg selv rett, velger jeg sikkert å stresse fra midten av november.