Märtha Louise vil antakelig bli glad for å høre dette fra en kynisk pressemann: I kveld bør vi alle, troende så vel som mistroiske og vantro, lytte til engelens budskap.

Profeten Jeremias bygget dessverre mye av sin karriere på å skremme livslysten ut av leserne. Hans velformulerte og dype pessimisme har gitt opphav til uttrykket «jeremiade», som ifølge leksikonet er en betegnelse på «moralistiske tekster som fordømmer et samfunn for dets ondskap og ugudelighet, og spår dets sammenbrudd og elendighet.» Eller vanlig journalistikk, som vi kaller det på desken. Men Jeremias har også formidlet et budskap som burde vært rammet inn og plassert på skrivebordet til hver eneste redaktør og kommentator: «For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.»

Sammenbrudd og elendighet – eller fremtid og håp? Begge deler er mulig.

Når ondskapen stormer inn i et konsertlokale i Paris og meier ned dansende ungdommer, når hatet kjører en semitrailer inn i et julemarked hvor barn og voksne feirer gleden over å være sammen, i alle slike situasjoner må journalister avgjøre hvilken Jeremias de vil være.

Mandag kveld valgte Bild, Tysklands største avis, domsprofetien. «Angst!» ropte forsiden, med de største typer som var tilgjengelige. «Minst 12 døde. Bevæpnet gjerningsmann flyktet fra blodbad». Undergang, fare, desperasjon.

Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.

Berliner Morgenpost, som skryter av at den er Berlin, hentet fram den andre Jeremias. Under et bilde av et opplyst juletre foran et Brandenburger Tor kledd i Tysklands farger, sto teksten: «Fürchtet euch nicht!» Frykt ikke! Fremtidstanker, håp.

Begge avisenes løsninger vil kunne høste faglig anerkjennelse, men bare én av dem hjelper leserne. Angst pasifiserer, håp mobiliserer. I hvert fjerde norske hjem vil noen i kveld hente fram Bibelen, slå opp i det andre kapittel i Lukas evangelium og lese budskapet om barnet som ble født i fattigdom, og snart skulle bli drevet på flukt. Han som skulle være menneskenes redning, begynte sitt liv som asylsøker.

Juleevangeliet fortsetter med scenen hvor gjeterne på marken en liten stund blir overveldet av redsel, før de hører engelens beroligende ord: «Frykt ikke!» Fürchtet euch nicht!

Les også Marit Moum Aunes personlige kommentar: Din første sorg er din største sorg

I denne stille og hellige natt er mange redde. 2016 har vært fylt av dramatiske tilbakeslag. Gode mennesker har dødd, vakre byer er rasert. Valg har ført til utrygghet, kommende valg kan gjøre vondt verre.

I utallige variasjoner har mediene formidlet det samme som Bild gjorde tirsdag morgen. Vi har ropt «Angst!» av våre lungers fulle kraft, og vi vet at vi er blitt hørt. Men vi kan ikke stoppe der. Det er blitt så mørkt at vi må søke etter andre tanker enn ulykkestanker, og vi trenger bare se ut vinduet for å finne dem.

Denne uken har all verdens pedanter korrigert de som har gledet seg over at sola har snudd. Sola snur ikke, påpeker disse livsgledens små revisorer. De har selvsagt rett; solen går sin gang og snur ikke. Men sannheten er jo riktig oppløftende: Det er i stedet vi som vender oss mot lyset. Det er vi som registrerer hvordan dagen gradvis seirer over natten. Nå gjelder det bare at vi innser hvilken mektig metafor vintersolverv er for både journalistikken og politikken.

Les også Signert-kommentaren: Mann 49, snart 80

Det er ikke naturlover som har gitt oss IS, arbeidsløshet, Trump, Aleppo, eurokrisen, eller smeltende isfjell. Det er politikk, og politikken er en formbar materie.

Det er heller ikke skrevet i våre gener at økonomisk krise må drive massene til forkynnerne av de ekstreme løsninger. I trettiårene førte frykt og massearbeidsløshet til fascisme og nazisme i Europa, men til New Deal i USA.

Solsnu er naturens new deal. Med lyset kommer etter hvert vekst og nytt liv. Burde ikke dette minne oss om at det også i politikken finnes bedre metoder enn å forbanne mørket?

Mange amerikanere er fortvilte etter valget. De frykter for rettigheter som er hardt tilkjempet og for muligheter som blir stengt. Noen nærer denne frykten. Men andre reiser seg, knytter neven og roper «Organize!». Sist gang de økonomiske forskjellene var like store mellom de få og de mange, var det ikke passiv angst, men organisert kamp som gradvis skapte rettferdighet.

Jeg har nevnt det før, men gjentar det gjerne: I land etter land eksperimenteres det med en journalistikk som ikke stopper når elendigheten er beskrevet, men går videre på jakt etter løsninger. Danmarks Radio har ført an, mens både BBC, Die Zeit, finske YLE og svenske SVT har fulgt etter. Det er ikke snakk om en naiv jakt på kos og klem, men en kildekritisk og grundig undersøkelse av mulige veier ut av de problemene som dominerer nyhetene.

I 1970 ble 560 mennesker drept på norske veier. Hadde ingen engasjert seg for å skape en bedre fremtid, og utviklingen fram til 1970 fortsatt, ville tallet i fjor vært 1600. I 2015 var det nesten fire ganger så mange kjøretøy i Norge sammenlignet med 1970. I stedet døde 125.

125 drepte er mange, og tragisk for alle som ble rammet. Likevel er det under en tidel av hva det ville ha vært, om ingen hadde organisert seg. Informasjon, teknologi og politikk har gjort et stort problem svært mye mindre. Så lite er det blitt, at det har glidd ut av journalistenes oppmerksomhet, mens vi tvert imot burde gravd oss ned i statistikkene for å lete etter overførbare erfaringer.

Det er mørkt nå. Derfor trenger vi noen som lytter både til engelen og til den optimistiske Jeremias. Frykt ikke, det er om natten håpet blir født.

Følg på twitter.com/svelle