Trondheim lever 24 timer i døgnet. Trenger vi en nattordfører og et nattråd?

I 2014 ble Milan Mirik gjenvalgt som Amsterdams «nattordfører» av festivalgjengere, en ekspertjury og publikum gjennom en nettavstemning. Når den vanlige ordføreren går hjem overtar Mirik. Han har ingen formell makt, men leder en non-profit stiftelse som finansieres av myndighetene og bransjen. Andre byer som Paris og Zürich har lignende ordninger, som for eksempel et nattråd.

Det naturlige instinktet til myndighetene, også i Trondheim, er å fokusere på det som er negativt ved deler av utelivet slik som fyll, vold, bråk, søppel eller økonomisk rot. Utfordringene møter man med reguleringer og forbud. Innføring av ordningen med nattordfører har vært et forsøk på å endre på dette, slik at man i stedet legger til rette for en positiv utvikling av den stadig større økonomiske virksomheten som skjer etter at de fleste har gått hjem fra jobb.

Nattøkonomien (og da snakker vi ikke bare om virksomheten som skjer etter midnatt) er stor og økende. I Amsterdam genererer elektronisk musikk over fem milliarder kroner i inntekt og sysselsetter 13000 personer. I London omsetter «etter-kontortid-økonomien» for mer enn 260 milliarder kroner.

I tillegg til de direkte økonomiske effektene av utelivet bidrar et godt utelivstilbud til utviklingen av kulturlivet, kreative næringer og entreprenørskap. I Trondheim er musikkscenene Familien og Blæst nedlagt det siste året. London har de siste 10 årene mistet 35 prosent av sine små musikkscener. Nå tar byen tak og lærer av Amsterdam for å snu utviklingen.

I et intervju med The Economist påpeker Mirik at selv om Amsterdam har lagt til rette for en sone med klubber som er åpne 24 timer i døgnet dreier det seg mer om 24 timers bruk av lokaler enn 24 timers «clubbing». En nattklubb brukes for eksempel til lekeområde for barn på dagtid, og kan gjerne brukes til kultur eller kreative arbeidsplasser. Både Digs og WorkWork er eksempler i Trondheim på at uteliv, kultur og entreprenørskap smelter sammen. Kanskje kan nattklubbene i Trondheim åpne sine lokaler som lesesaler for studenter på dagtid?

«Nattordføreren» fungerer som en slags kontaktperson mellom nattlivet, beboerne i området og kommunen. Målet er å legge til rette for en 24-timers by uten konflikter. I Amsterdam har man liberalisert reguleringene av utelivet og samtidig redusert uro og bråk. Dette har delvis skjedd ved en slags utvidet natteravnordning. Regler for hvordan man skal oppføre seg er innført og nattklubbene engasjerer folk som går rundt i gatene og snakker med folk som roper høyt eller på annet vis skaper uro. Alt med god effekt.

Kan Trondheim lære noe av dette?

Absolutt. Nederlenderne mener at enhver europeisk by med over 200.000 innbyggere burde ha en «nattordfører». Trondheim er snart der, og byen har dessuten et stort universitet som har gitt oss et større kultur- og natteliv enn størrelsen alene skulle tilsi. Vi står foran utviklingen av nye sentrumsnære bydeler som aktualiserer behovet.

Les også debattinnlegget: Ottervik og co har ikke peiling på hverdagen til Trondheims småbarnsforeldre

Ikke minst gir ny og felles NTNU-campus oss en mulighet til å tenke nytt på aksen Midtbyen–Lerkendal. Skal NTNU lykkes som utdannings- og forskningsinstitusjon i internasjonal konkurranse samtidig som vi ønsker å legge til rette for innovasjon og entreprenørska, må vi bryte ned veggene mellom byen og universitetet. Og vi må gjøre byen attraktiv for talentfulle mennesker fra hele verden. Da er det ikke minst det som skjer etter vanlig kontortid som avgjør om vi lykkes. Mennesker i og utenfor NTNU må kunne møtes på dansegulvet, på bar og kafé, på festival og konsert, på utstilling og forestilling, på fotballbanen, i treningsstudio og på biblioteket. Vi trenger flere Digs og WorkWork og vi trenger noen som kan ta lederskap i utviklingen av Trondheim som 24-timersby. En nattordfører kan være en interessant løsning.

Når vi utformer nye sentrumsnære bydeler slik som Øya med NTNU-campus, Brattøra og Nyhavna må vi ikke bare tenke på hvordan nye og gamle bygg tar seg ut visuelt, men også hvordan vi bruker området. Campusorganisasjonen på NTNU og de som jobber med campusprosjektet i Trondheim kommune må derfor finne en løsning på hvordan byen skal fylles med aktivitet etter kontortid og hvordan denne aktiviteten skal samordnes slik at vi unngår konflikter og i stedet oppnår positive effekter.

Det er på ingen måte slik at Trondheim ikke gjør noe på dette feltet. Vi har City Manager som legger til rette for aktiviteter og arrangementer i Midtbyen. Vi har kommunens festival- og arrangementskontor (FARK) som gjør en flott jobb med å hjelpe alle slags arrangører. Og vi har forskjellige organisasjoner og samarbeidsordninger innen kulturlivet, reiselivet og næringslivet. Derfor er det naturlig å bygge på det vi har, men samtidig se med nye øyne på hvordan vi organiserer dette arbeidet.

Når bystyret diskuterer restaurant- og uteliv er det først og fremst i forbindelse med diskusjonen om skjenkebestemmelser og skjenkebevillinger hvert fjerde år. Da er temaet hvordan serveringsbransjen skal reguleres, ikke hvordan den skal utvikles til fordel for byen. Derfor er det behov for å tenke nytt.

Initiativet må komme fra dem som er engasjert i uteliv, kultur og kreative næringer selv. Trondheim kommune og andre myndigheter må være støttespillere både økonomisk og praktisk, men en slik organisasjon må bygges nedenfra og opp. Hvem tar ballen?