Fredrik Skagens bøker er ikke like politisk misjonerende som en del andre bøker fra 1970-80-tallet. Men Skagen er mer enn en krimforfatter. Han er en trondheimspatriot. I dag fyller han 80 år.
La oss dra tilbake i tid. Vi er i Trondheim romjula 1936, det er den 30. desember, på et av rommene i Nedre Enkeltskillingsveita 2, Trondheim, der Mormors Stue ligger nå, kommer en liten gutt til verden. Denne gutten skal vandre rundt i byens gater, han skal vokse sammen med byen, han skal snuse inn lukter, se bygninger rives, nye bygninger reises, og han skal skrive denne byen inn i en av de mest originale og beste krimseriene noen norsk forfatter har skrevet. Vi snakker om Fredrik Skagen, som i år fyller 80. Men la oss dra til 1982. En ung gutt hadde oppdaget voksenlitteraturen, men trekk nå endelig ikke forhastede slutninger, vi snakker om noe mer dramatisk enn at et lesende menneske går fra Hardyguttene og Fem-serien til Desmond Bagley og Alistair MacLean, som vi leste i bøtter og spann på den tida.
Min venn Ask Burlefot
Jeg hadde så vidt vært innom Gunnar Staalesen og var sulten på mer. En kamerat tipset meg om Skagens «Viktor! Viktor!,» og da var det gjort. Etter denne ble det flere av Skagen. I ettertid har jeg spurt meg om hva som traff meg slik med disse bøkene, hva som gjorde at jeg den dag i dag holder Morten Martens-serien høyere enn de fleste andre krimforfatterskap. Stedskoloritten er jo utvilsomt viktig. Mye av handlingen i bøkene er lagt til Trondheim, og det er jo noe eget med å lese bøker fra steder du selv har et nært forhold til. Morten Martens, selvsagt. Har vi sett en mer original, sjarmerende antihelt i norsk krimlitteratur? Knapt. En trykker med høyst frynsete moral.
Skagen gikk litt mot strømmen i norsk kriminallitteratur på begynnelsen av 80-tallet. Vi hadde lagt bak oss et tiår med store samfunnsomveltninger, dette gjenspeilet seg også i litteraturen, Solstad skrev uforglemmelige romaner om den store politiske vekkelsen som hjemsøkte vårt land, dette politiske landskapet preget også krimlitteraturen. Sjöwall og Wahlö sto (og står) sterkt, krimmen skulle speile samfunnet, og det er det jo også mange som gjør i dag.
Les også debattinnlegget: - Jeg er muslim, men jeg er ikke farlig
Men er det ikke da litt deilig å lese noe annerledes? Jo. Staalesen, også han en glitrende forfatter, dyrket den tradisjonelle, drikkfeldige, smårufsete privatetterforskeren med et heller trist og komplisert privatliv, men alltid med en tørrvittig og slagferdig replikk på tungen. Varg Veum var modellert etter forbilder som Chandlers Philip Marlowe. En annen som var stor på den tida var Jon Michelet, hans bøker om Thygesen solgte godt, og det store gjennombruddet kom med «Orions Belte,» og Michelet hadde også et ganske tydelig politisk budskap i sine bøker. Ellers var det mye sosialrealistisk krim, og ikke så mange rendyrkete spenningsforfattere. Men Skagen brøt med konvensjonene, og han lyktes. Skagens romaner var nærmere thrillersjangeren, enn den rene krimmen, med etterforskere og privatdetektiver og uoppklarte mord. Selv om den kalde krigen spøker i bakgrunnen i «Viktor! Viktor,» er ikke den, eller hans andre romaner, like påtrengende politisk misjonerende, om vi kan bruke et slikt uttrykk, som en del andre spenningsbøker fra den tida.
Jeg har den senere tid gjenlest noen av Morten Martens-bøkene, og det er forbløffende hvor godt de har tålt tidens tann. De har humor, gode plott, og Skagen ligger langt foran de fleste andre hva skriveferdigheter angår. Det er mer enn solid håndverk, det er krim fra øverste hylle. Og at han hørte hjemme på denne hylla fikk han også bevis for i 1995, da han mottok Glassnøkkelen for beste nordiske kriminalroman for boka «Nattsug.» Den ble også kåret til tidenes 18. beste norske kriminalroman i Dagbladets store krimkåring i 2009. En mørk reise til nattens ende, en beksvart, trøndersk roadmovie i litterær form, og hvem som har lest den kan glemme portrettene av Roger, Lisa og Frank, den står som en påle, den dag i dag. Men Skagen er mer enn en krimforfatter. Han er en sann trondheimspatriot, som har vært en utrettelig ambassadør for byen vår, og hans «En by som ingen ainnen» fra 2004 er en fortreffelig vandring gjennom – man må vel kunne være så ubeskjeden å fastslå det – Norges fineste by.
I hvert fall føles det slik når man leser boka, og blir tatt med til tider man selv ikke har opplevd, men også blitt loset gjennom steder og tider man selv kjenner. Bråket rundt utgivelsen «Purpurhjertene» i 1987 skulle han nok helst vært foruten. I boka, som ble lansert som en dokumentarroman, fortalte han om en nordmanns opplevelser i Vietnamkrigen. Det viste seg i ettertid at Skagen sannsynligvis hadde blitt lurt, hovedpersonen hadde neppe vært i Vietnam, og boka ble omdefinert til en roman. Om ikke annet ble det en interessant og viktig debatt om kildebruk i kjølvannet av utgivelsen. Og vi kommer selvsagt ikke utenom Agnar Mykle. Hvis det er et menneske som framfor noen har kjempet for at Agnar Mykle skal få den heder og plass han fortjener i sin egen hjemby, så er det Fredrik Skagen.
Leserne av Adresseavisen vil også huske hans mange underfundige artikler under blant annet Signert-vignetten. Erik Bye sa om Hans Børli at han så mer ved å sitte på trammen og se katta krysse tunet, enn Bye gjorde på sine mange reiser verden rundt. Jeg tror man kan si det samme om Fredrik Skagen på hans mange turer med hunden på Øya. Og på disse og andre turer, samt gjennom sine bøker, har han ettertrykkelig satt igjen sine fotavtrykk, ikke bare i norsk krimlitteratur, men også i byen vår, Trondheim.
Hør våre kommentatorer snakke om klovner, Trump og doping
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.
orjangreiff@hotmail.com