Sven Egil Omdal, gjesteskribent

Per-Willy Amundsen bør være glad for at Paul Gjesdahl er ettertrykkelig død. Vi andre kan aldri bli annet enn bleke etterlignere av den perfide sjikanens mester.

Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Norsk biografisk leksikon beskriver Gjesdahl som en «verbal og stilistisk skarpskytter.» Under bumerket «Pueblo» fikk han maktens menn til hver dag å åpne Dagbladet med lett skjelvende hender. Først når de hadde forsikret seg om at Pueblos spisse penn sto dirrende i en annens bryst, kunne de nyte hans elegante fornærmelser.

Paul Gjesdahl var prestesønn. Bedre enn Dagbladets andre skribenter visste han hva han snakket om da han skrev at «bispene hadde inntil for kort tid siden en meget ansett plass i det norske godtfolks bevissthet».

Det var med bispene på 1920-tallet som med statsrådene på 2010-tallet. De ble sett på med respekt. Ofte med uenighet, men like fullt med respekt for den vurdering som lå til grunn for deres utnevnelse. Noe måtte det være ved dem, siden de var pålagt et så krevende embete.

Men i 1923 brast det for Gjesdahl, som det gjorde for så mange av oss da meldingen kom om at Per-Willy Amundsen var utnevnt til justisminister. For Pueblo var det valget av Johan Lunde som ny biskop i Oslo og Den norske kirkes primas, som fikk det til å rakne. «Med ham ble den første avgjorte undermåler biskop i Norge», skrev han i et skyggeportrett i Dagbladet. Og fortsatte: «Det var sinken som ble satt til å passe på alle de andre guttene i klassen fordi han var den flinkeste i gymnastikk, hadde den verdigste stemmen og kunne utslynge de enkleste kommandoordene».

Formuleringen er 93 år gammel, men virker duggfrisk. Vi har fått en justisminister som vil gå til korstog mot muslimene, som vil avskaffe samenes rettigheter for ikke å gi somalierne griller i hodet, som ikke tør å ta familien med seg til Oslo på grunn av alle innvandrerne, og som betrakter klimaendringene som en sosialistisk konspirasjon. Alt dette høres ut som ville overdrivelser fra min side. Hadde det enda vært så vel.

Justisdepartementet er statsforvaltningens adel. Erna Solbergs beslutning om å gjøre Per-Willy Amundsen til departementets leder er den kraftigste devaluering av en institusjons anseelse siden keiser Caligula nominerte sin hest Ignacius til det romerske senat. Senere historikere har kommet til at Caligula kan ha vært satirisk. Det er foreløpig ingen tegn til at Erna Solberg bare tuller med oss

«Det er ingen tvil om hvor Lunde egentlig hører hjemme – som utkaster i en religiøs bar i det ville vesten», skrev Gjesdahl. Det forlanges nemlig andre egenskaper av en biskop enn av en utkaster. «Der kreves bl.a. en viss evne til å kunne tenke. Og det er den hr. Lunde i en så utrolig grad savner».

Per-Willy Amundsen har forsøkt seg som utkaster. Ikke i den ville vest, men i det til tider like ville nord. Der skal samene ut av alt de har oppnådd den siste generasjonen. Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, minner om at den nye statsråden for lov og rett har oppfordret kommunene til å la være å heise det samiske flagget på samefolkets dag.

«Etter at Sametinget ble åpnet av kong Olav for snart 30 år siden er det ingen annen norsk politiker som har opptrådt så fordømmende overfor det samiske folk som Erna Solbergs nye justisminister», skriver Fjellheim.

«Johan Lunde later alltid som om han er en modig mann. Han blotter ved alle anledninger sitt brede, lodne bryst og spør med en stemme som en feltkanon hvem som våger å skyte sin biskop».

Dagen etter at han mottok nøkkelkortet til justisministerens kontor, forsøkte Per-Willy Amundsen å blotte sitt bryst hos Bjørn Myklebust i Politisk kvarter på NRK P2. Det gikk usedvanlig dårlig.

Med gjesdahlsk eleganse avslørte Myklebust en mann som bare later som han er modig. Når hans egne ord hjemsøker ham, går han i dekning. Han sa bare det han sa om korstog og klimabløff fordi han var innvandringspolitisk og klimapolitisk talsmann for Frp. Som statsråd for Frp kan han ikke si noe annet enn at han står bak regjeringens plattform. Bak, ikke på.

«De første gangene en hører biskop Lunde er en ofte tilbøyelig til å dømme ham urettferdig. En sier til seg selv: Dette kan da umulig være sant! Han kan da ikke mene det! Han står og driver gjøn med oss alle sammen! Og man erindrer enkelte avgrunnsdype skikkelser som Dostojevskij har skildret med fullendt mesterskap, folk som spiller idioter, men er treskere og farligere enn alle andre.»

Hadde vi vært Pueblo, ville vi skrevet hvor livsfarlig det er å ha en justisminister som later som han ikke har noen selvstendig mening, bare en plattform å gjemme seg bak. Vi ville, uten å være hemmet av ufortjent respekt for statsministeren, anklaget henne for å ta inn i regjeringen en mann som protesterer mot at muslimer, i likhet med oss andre, får ligge på gravplasser finansiert av det offentlige. Vi kunne gjort et spesielt nummer av at utnevnelsen skjedde i et år hun innledet med å nyttårstale om verdien av hverdagsintegrering.

I den samme talen sa hun at Parisavtalen kan bli det vendepunktet verden har håpet på, men at «det vil kreve mye av oss å nå målene». Selv har hun bidratt med å overlate polarområdene og den nasjonale beredskapen til en mann som fornekter at temperaturen på kloden øker, og gjør den det likevel det, skyldes det solen.

«Biskop Lunde roser seg av sin uvitenhet, at han ikke er noen lærd mann. Men han gir samtidig sine tilhørere å forstå at det er det største å være enfoldig og at denne verdens visdom intet har å bety i de store avgjørende spørsmål».

Paul Gjesdahl har vært død i 47 år. Han har aldri vært mer savnet enn nå.

Følg på twitter.com/svelle