På den siste dagen av 2016 kjennes det for mange ekstra lett å ønske venner, kolleger og andre man møter, et godt nytt år. Det kan virke lettere å gjennomføre ritualet i år, fordi det på tampen av året med stadig bredere pensler er tegnet bilder av 2016 som et mørkt og fælt år. Vi får håpe det bli likar til neste år, for å vri på en viss trønder på tv. Etter det verste året i vår levetid, ifølge mange oppsummeringer i sosiale som tradisjonelle medier.

De siste dagene har lederskribenter, kommentatorer og andre brukt den latinske frasen «annus horribilis» om 2016. Det betyr «et forferdelig år». Frasen kom på moten igjen i 1992, da dronning Elizabeth II brukte den i en tale, med særlig henvisning til skilsmisser og familietrøbbel i kongefamilien. Vi kommer nok fint over bruddet mellom Märtha og Ari.

Flyktningkrise, krigen i Syria, terror, Donald Trump og en rekke kjente personer som har avgått ved døden, har naturlig nok preget nyhetsbildet i år. At flere populærkulturelle ikoner dør etter som popkulturen blir eldre, er ganske naturlig. Den offentlige sorgen og minnemarkeringene arter seg annerledes i en ny medievirkelighet. Mannen med ljåen har herjet stygt med høyt elskede ikoner før også. I 1977, for eksempel, døde Charlie Chaplin, Elvis Presley, Maria Callas, Groucho Marx og Bing Crosby. For å nevne noen.

Det er lett å bli nærsynt på vegne av egen tid og utsikt. Norske medier skrev faktisk mer om «annus horribilis» i 2012, og særlig i 2011, da Utøya og terroren i Oslo kastet mørke skygger over årsoppsummeringen.

I Dag Solstads «Roman 87» skildrer han en grå redaksjonssekretær i avisa Dagningen på Lillehammer. Irritert over mye klaging på sommerværet, skrev han nærmest triumferende følgende tittel over førstesiden av avisen, på tampen av sommeren: «Juli var bedre enn folk ville ha det til». I dag gjør vi ordene til den grå redaksjonssekretæren til våre, om året som har gått: 2016 var bedre enn folk ville ha det til. Velkommen, neste!