Klima kan være den saken der vi feilberegner folket fullstendig.

Skeptikere: Donald Trump er en selverklært klimaskeptiker, men i Norge er det ikke veldig mange som gir klimaskepsisen et ansikt. Det betyr ikke nødvendigvis at det er få av dem. Foto: HANNAH MCKAY, Reuters

I utgangspunktet burde klima være en sak som samler oss. De fleste mener klima er vår tids største utfordring, i alle fall dersom de blir spurt offentlig. Statsledere verden over står side om side og utroper klimakrisen til den viktigste saken i vår tid. Det burde være en indikator på at menneskeskapte klimaendringer ikke er spesielt kontroversielt. Verdens fremste forskere er stort sett enige om menneskenes rolle i klimaendringene. Men jeg frykter at det er et stykke fra politikernes festtaler og forskernes rapporter til den folkelige forståelsen av klima.

Politikere, eksperter og kommentatorer har fått mye kritikk i 2016 for å ha fjernet seg for langt fra folket. Flere har hevdet at den såkalte eliten har mistet evnen til å forstå hva folk mener og er opptatt av. Ikke forutså vi Trumps seier. Ikke forutså vi brexit heller. Hadde vi virkelig lyttet til strømningene i folket, så hadde det kanskje stilt seg annerledes. Man får ikke nødvendigvis fullt innblikk i hva som rører seg i folkedypet selv om man ser Dagsrevyen, leser aviser og hører på «Politisk kvarter».

Flere trender i tiden gjør meg til en større klimapessimist enn jeg kunne ønske. På klimaområdet frykter jeg at vi kan få trumpske tilstander. Med det mener jeg at engasjementet for og enigheten rundt klimasaken er langt mindre enn det kan se ut til. For det første kan det være langt flere klimaskeptikere der ute enn vi aner. Før jul skrev vi i Adresseavisen en leder om klimaskeptikerne, der vi mente at ingen har rett til å lage sine egne klimafakta. Ingen forutså reaksjonene den vakte. For der en leder sjelden avstedkommer de helt store følelsesutbruddene, lot ikke reaksjonene vente på seg. Det haglet inn med innlegg. Mange var kraftig provosert. Den samme tendensen ser vi i nettdebattene, dersom vi leter.

Det er blitt med klimafornekterne som med trollene, de trives ikke ute i dagslys. Forbausende få gir nemlig klimaskepsisen et ansikt. Det er kanskje ikke så rart. Få ting er mindre politisk korrekt enn klimaskepsis. Selv om han er taus som en østers, er det lite som tyder på at vår nye justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) har skiftet syn siden 2013. Da mente han at «det er galskap at regjeringen nå jobber med en klimamelding hvor vi skal bruke store milliardbeløp på klimatiltak som kan føre til industridød og tapte arbeidsplasser». Amundsen hevdet videre at «det i stor grad er solen som påvirker temperaturen og i sin tur CO₂i atmosfæren, ikke menneskene».

En av personene som har tatt med klimaskepsisen fram i lyset, er Frps nestor Carl I. Hagen. Det er for enkelt å avskrive ham som en forstokket gubbe som vil provosere. Hagen har alltid hatt en god nese for hva som rører seg i folket. Det er nok et større lag av skepsis der ute enn vi liker å tro. Lysskyheten kan skyldes at de føler seg undertrykt og latterliggjort, for eksempel av sånne som oss i Adresseavisen. Det ville i så fall være trist. Det er mye bedre med en åpen debatt om klima enn det jeg frykter er skinnenighet.

Det er imidlertid en annen gruppe jeg frykter enda mer, og det er klimaignorantene. Den gruppa er sannsynligvis tallrik. De benekter ikke at klimaendringene er menneskeskapte, men er egentlig ikke så opptatt av klima i det hele tatt. I flere år har jeg fulgt med lesertallene på klimastoff, alt fra kommentarer til nyhetssaker. Klimastoffet er forbausende dårlig lest. Når jeg har skrevet noe jeg mener har vært både viktig og godt, har jeg fått en nesestyver når jeg har sjekket lesertallene. Leserne var åpenbart ikke like begeistret. Dette er verdens viktigste sak, men vi bryr oss liksom ikke. Er det mulig? Kanskje er det ikke så rart. I årevis har det vært snakket om klimakrise uten at noen har sett den.

Klima har det imot seg at det er vanskelig å se sammenheng mellom innsats og resultat. Det er krevende nok i utgangspunktet å endre våre vaner. Selv om vi vet at noe ikke er bra for oss, skal det mye til å endre adferd. Vi vet vi burde sykle til jobb og spise gulrøtter, men velger likevel bil og hamburger.

Så langt har klimatiltak kostet oss lite. Få har forsaket særlig mye for klimaets skyld. I 2017 og årene framover vil klima kreve mer av oss, både i form av penger, adferd og bruk av offentlige budsjetter. Da frykter jeg at klimaskepsis og klimaignoranse vil bli mer tydelig – selv om jeg håper jeg tar feil. Som jeg forøvrig gjorde om både brexit og Trump.

Og når vi først snakker om Trump. Optimismen næres ikke av at en klimaskeptiker snart vil være verdens mektigste mann.