Det er skremmende å se hvordan noen får lov til å forsure og forgifte debatter, og gyve løs på mennesker som har andre meninger enn dem selv. Dette gjelder også andre enn de verste nettrollene.

Nylig var jeg i begravelse til en gammel mann, en kollega og bekjent av meg. Det vanket mange flotte ord om denne mannen, som hadde vært en nestor og høvding innen sitt fagfelt. Han var høyt respektert som fagperson, og hadde vært en tydelig og myndig sjef og kollega innen et yrke der hard jobbing og karriere er viktige bestanddeler.

Men det som virkelig ga meg et svulmende hjerte og tårer i øynene, var alle de vakre ordene som vanket om respekt, toleranse og kjærlighet. Egenskaper som ble stående igjen som like viktige sider ved denne mannen, og som folk bærer med seg i minnet. Den sterke kjærligheten og respekten som ble beskrevet mellom ham og hans elskede gjennom mange tiår gjorde også dypt inntrykk, så vel som toleransen han viste overfor alle slags mennesker han møtte som lege gjennom et langt yrkesliv, ikke minst de svakeste, som trengte det mest.

Det var interessant å reflektere over at det var disse «myke» verdiene som gjorde sterkest inntrykk, og som preget atmosfæren under bisettelsen. Verdier man egentlig ikke forbinder med ambisiøse karrieremennesker. Men som viser hva som er viktigst, bare vi tør å kjenne på det; respekt og kjærlighet.

Den siste uken har forfatter, siviløkonom og journalist Kathrine Aspaas skrevet et par sterke innlegg i sosiale medier, om å by på seg selv.

Les også kommentaren: Gikk du glipp av romjulssalget? Frykt ikke, tidenes januarsalg er her. Igjen.

Hun er kjent for boken «Raushetens tid», og fikk for noen år siden en slags oppvåkning, der hun ble bevisst på at samfunnet trenger en slags emosjonell revolusjon, der sårbarhet og raushet må få mye større plass. Aspaas var tidligere finansjournalist i Aftenposten, og høstet anerkjennelse for å skrive om businessverdenens harde fakta. Når hun har gått over til å skrive om mykere verdier, og å by mer på sitt personlige jeg med sine feiltastiske sider, som hun kaller det, opplever hun å ikke bli tatt på alvor i samme grad som før.

Hva er dette egentlig? Jeg tror mange av oss som er «fagfolk» kan kjenne oss igjen i dette, at noen kan rynke på nesen, bli kritiske og usikre, når fagpersoner viser andre sider av seg selv, og kanskje går andre veier enn forventet når man innehar et yrke eller en posisjon. Det er fort gjort å bli stemplet som useriøs, og malen kan være nokså trang på hva som blir tatt på alvor. Jeg tror det bunner i folks usikkerhet, og at vi kjenner oss tryggest i de faste rammene og båsene, og at det i alle fall innen vitenskap og akademia er mange forventninger, og ganske trangt for hva som er «ordentlig» nok til å bli tatt seriøst.

Les også: En 250-åring med en misjon

Jeg tror kanskje at andre folks åpenhet, ønske og vilje til å dele, enten det er i sosiale medier eller litteraturen, kan virke truende på enkelte. Derfor reagerer noen med å kritisere, ignorere eller snakke ned. Det å lese om bloggeres liv, eller Aspaas sine feil og sårbarhet, er for noen invaderende, men kanskje er det like mye egentlig en invasjon som skjer inne i dem selv, som av den de leser om? Skuffer som de ikke har åpnet, følelser de ikke har kjent på og sårbarhet de ikke har tatt kontakt med. Det kan kjennes både klamt og truende, kanskje.

Jeg har det siste året også tenkt mye på hvilket debattklima vi har i mediene, og mellom hverandre i den offentlige debatten. Det er skremmende å se hvordan noen får lov til å forsure og forgifte debatter, og gyve løs på mennesker som har andre meninger enn dem selv.

Dette gjelder også andre enn de verste nettrollene; det er et klima med en meget sterk politisk korrekthet som råder, der krasshet, dupering, og uttrykk for forakt overfor dem med andre meninger, får styre.

Dette gjelder ikke minst blant oss kvinner, der debattarrogansen kan være minst like hard som hos menn.

Og hvor ofte hører man en politiker si «der hadde du jammen et godt poeng, det skal jeg ta lærdom av, for jeg tok visst feil»?

For ikke å snakke om verdensledere, som hamrer løs på hverandre, på en måte vi måper av.

Jeg slår et slag for et rausere år, både overfor oss selv, og for dem rundt oss. Jeg tror vi trenger det nå.

kari.l.mogstad@gmail.com