Innføring av obligatorisk ex.phil. for studenter som vil ta kortere ingeniørutdanning, viser hvor lite kunnskap om disse utdanningene som finnes i NTNUs styre og rektorat.

Mandag 19. desember 2016 var jeg på en høytidelig innvielse av det nye teknologibygget på Kalvskinnet. En innvielse som ironisk nok også fungerte som gravøl over NTNUs Fakultet for Teknologi, tidligere HiSTs Avdeling for Teknologi, tidligere Trondheim Ingeniørhøgskole, tidligere Trondhjems tekniske Mellemskole – Tekniker'n på folkemunne. I ulike varianter og under ulike navn er det fra 1. januar 2017 ugjenkallelig slutt for et fagmiljø som grovt sett har vært organisatorisk og geografisk samlet siden 1912, først i Munkegata og fra 1930 på Kalvskinnet i Trondheim.

I likhet med NTH hadde skolen likevel røtter tilbake til Trondheim Tekniske Læreanstalt fra 1870. Slik sett er det 146 år med ingeniørhistorie i Trondheim som nå avsluttes, hvorav 103 år i den enheten som nå splittes opp og fordeles på mange ulike NTNU-fakulteter og 86 år på Kalvskinnet som etter alle solemerker vil bli rensket for ingeniørstudenter om kun få år.

Men nostalgi og tilbakeblikk har begrenset verdi i 2017. Om noe må det være for å peke på hvilket ansvar NTNU nå har tatt på seg for å ivareta disse utdanningene i framtiden. Det er jo framtiden det er mulig å gjøre noe med. Mange fra ingeniørutdanningene ser nok likevel på den med høyst blandede følelser. Erfaringene med fusjonen så langt framstår nemlig ikke så gode, og utgangspunktet var heller ikke av de beste.

Entusiasmen måtte man i hovedsak til departement og rektorater for å finne. Uten de eksterne styrerepresentantenes stemmer ville det aldri blitt noen fusjonsvedtak. Internt var stemningen negativ eller i beste fall blandet, også i høyskolemiljøene. For ingeniørutdanningene på Kalvskinnet var vedtaket om oppsplitting av miljøet på mange ulike fakultet-er deretter et stort skår i gleden. At selv flere institutter blir stykket opp og delt fra 1.1.17 øker bekymringen for at oppfølgingen av utdanningene skal svekkes.

Tilliten til at NTNUs rektor Gunnar Bovim mente det han sa, da han i forkant av fusjonene uttrykte at NTNU har mye å lære om utdanning av høgskolene (noe NOKUT også påpekte), er nok betydelig redusert. Dette fordi at en av våre suksessfaktorene – at vi har organisert oss rundt profesjonsutdanningene – er gått fullstendig i oppløsning i møte med NTNUs ensidige disiplintenkning. Dette er den vitenskapsideologiske bakgrunnen for at fagmiljø nå oppsplittes og det tverrfaglige samarbeidet rundt utdanningene svekkes.

Ytterligere utfordringer møter vi når rektorat og universitetsstyre møter utdanninger styrt av nasjonale rammeplaner med bare marginalt mer nennsomhet og fingerspissfølelse enn den velkjente elefanten i porselensforretningen. Vedtak om at alle fag skal ha multipler av 7,5 studiepoeng når rammeplanen for ingeniørutdanningen fastslår minimum 10, gjør at forelesere som har brukt de siste årene på å justere fag til siste rammeplanrevisjon nå kan gå nye i vente. En ny omstrukturering starter før den forrige er ferdig. Et velkjent fenomen, som neppe noen gang har bidratt til økt kvalitet på noe som helst. Resultatet må enten bli at NTNU får dispensasjon fra den nasjonale rammeplanen, eventuelt lager egne utdanninger utenfor den, eller også at man oppfyller begge krav ved å lage gigantfag på 15 studiepoeng.

I samme møte vedtok universitetsstyret også å innføre obligatorisk Examen Philosophicum for samtlige studier NTNU tilbyr, altså inkludert de korte profesjonsutdanningene som ikke har hatt dette tidligere. I motsetning til enkelte andre realister har jeg lite imot ex.phil. som sådan, men dette vedtaket bekrefter bare hvor lite kunnskap om disse utdanningene som finnes i NTNUs styre og rektorat. Ingeniørutdanningene er mer intensive hva gjelder timeplanlagt aktivitet enn de fleste studier ved «gamle NTNU». De er som sagt også rammeplanstyrte. Det betyr også at de fra nasjonalt plan er pålagt å inneholde bestemte fag og tema. Det er dermed ikke uten videre bare å putte nye ting inn i studiene uten at dette vil gå ut over kvaliteten på de resterende fagene. Men er det ikke viktig også for framtidige ingeniører å ha et begrep om hvor kunnskapen de bruker kommer fra? Om teknologi- og vitenskapshistorie, og om profesjonsetikk? Selvsagt. Det har man også ment nasjonalt, så fra forrige rammeplanrevisjon ble faget «Innføring i ingeniørfaglig yrkesutøvelse og arbeidsmetoder» innført.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: NTNU må holdes i stramme tøyler

Et fag som er obligatorisk for alle ingeniørstudenter, og som i tillegg til en innføring i praktiske yrkesrelaterte ferdigheter som bruk av dataverktøy og prosjektstyring, også skal ta inn ting som teknologi- og vitenskapshistorie og etikk. Tema som vil måtte være i kjernen av et ex.phil.-fag rettet inn mot ingeniørutdanningen. Igjen må man altså velge å enten fravike rammeplanen eller å presse inn fag som dupliserer hverandre inn i en allerede tett timeplan for studentene.

Det virker som om NTNU gjennom å gjøre interne tilpassinger for å åpne opp for mer likhet internt, er i ferd med å motarbeide det nasjonale samarbeidet om ingeniørutdanningene. Man vender blikket innover, heller enn utover. Målet med fusjonen kunne neppe være at NTNU skulle bli et navlebeskuende universitet?

Denne tendensen gjør at en bekymring jeg hadde allerede i forkant av fusjonen, og som jeg presenterte i en kronikk i Adresseavisen 16. januar 2015 fortsatt gjør seg gjeldende. Studenter er forskjellige og har forskjellige ønsker og behov både til framtidig yrkesliv og til studiene. Derfor trenger vi studier som er ulike – ikke bare i fag, men også i pedagogisk tilnærming. Ingeniørstudentene sitter på praktiske kunnskaper som er veldig ettertraktet i arbeidslivet. Vil fusjonen nå bidra til at utdanningene blir for like – at mangfoldet blir redusert?

Fusjonen, NTNUs rektorat og NTNUs styre har skapt betydelig usikkerhet blant ingeniørmiljøene i Trondheim som altså har en over 100 år gammel historie. Skal tilliten gjenopprettes og kvaliteten bevares og styrkes framover, krever det en annen vilje og evne til å se utdanningene fra perspektivet til de som driver dem og som kan dem. 2017 vil vise om det skjer.