En tung dom å leve med

At den norske stat skal ha krenket Anders Behring Breiviks menneskerettigheter, er tungt å svelge. Ingen har begått en verre voldshandling i vår kjente historie. Han er den som har kostet det norske samfunnet mest – i penger, men ikke minst i menneskelig smerte. Ingen annen innsatt i norske fengsler har et så kostbart og privilegert soningsregime. Det forhindrer ikke at vårt samfunn må forsikre oss om at selv Norges mest forhatte mann har menneskelige og verdige soningsforhold.

Det kom overraskende på de fleste at Breivik vant fram med sitt søksmål i Oslo tingrett i fjor. Dommeren ga medhold i at deler av soningsforholdene innebar brudd med menneskerettighetenes forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling De fleste tok det for gitt at han ville tape. Mange mente at saken aldri skulle kommet for retten. Utenlandske medier rapporterte sensasjonslystent om det naive, lille landet som lot massedrapsmannen bo på en «suite». Der fikk han studere, trene og lage pepperkakehus. Likevel lar vi ham saksøke oss for umenneskelig behandling. – Hva slags land er dette egentlig?

Tja, etter å ha fulgt Breivik-saken i Skien fengsel i mars var det lett å føle stolthet over den rettsstaten vi lever i, tross det absurde i saken. Utenlandske medier er fortsatt til stede, men ikke så massivt som tidligere. I norske medier havner Breivik i skyggen av Eirik Jensen-saken. Det bidrar forhåpentligvis til en mer nøktern dekning. Brevik skal selv ha uttalt at han hadde en mediestrategi i tingretten. Han ønsket oppmerksomhet, og brukte bevisst komiske utsagn om Fjordland, kald kaffe og Paradise Hotel for å få det. Han gjør også den høyreekstreme hilsenen for å sikre bilder for ettertiden. Men hva som er Breiviks ønsker og ikke, kan ikke ha betydning for vår dekning. For ettertiden er det viktig å dokumentere massedrapsmannen. På utsiden virker han noe forandret. Han har glattbarbert hode og har anlagt helskjegg. Han ser mer dratt og markert ut. Han rister på hodet når han er uenig med statens advokat. Men lite tyder på at han er forandret inni seg, selv om han ennå ikke har sagt et ord. Først onsdag er det Breiviks tur til å forklare seg. Den som venter å få se en angrende Breivik, vil med høy sannsynlighet bli skuffet.

På rettens første dag har statens advokater brukt all sin tyngde til å overbevise retten. For myndighetene er det viktig å vinne denne saken. Derfor har de også toppet laget. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted prosederer selv. Selv om det ikke er norsk lov som skal være brutt, er det åpenbart at staten måtte anke en så oppsiktsvekkende dom. Dommeren fikk ros for å ha vist mot og selvstendighet i tingretten, selv om mange mente at både bevisvurderingen og rettsanvendelsen var feil.

På et viktig punkt vant staten fram, påstandene om at kriminalomsorgen krenker Breiviks rett til privatliv. Dette punktet har Breivik anket. Hele hans framferd vitner om at det var muligheten til å kommunisere med likesinnede, som betyr mest. Han både mottar og sender svært mange brev. Han har sympatisører og meningsfeller som kan reagere på selv små signaler. For samfunnet er konsekvensen av å bli dømt på dette punktet langt mer alvorlig: Breivik må ikke få påvirke flere til å dele sitt syke verdensbilde.Vi har smertelig fått erfare at bare én Breivik kan drepe 77 mennesker.

Sannsynligvis vil det være interessekonflikter mellom massedrapsmannen og hans advokat Øystein Storrvik. For Storrvik er det nødvendig å bevise at det strenge regimet skader klientens psyke og helse. Breivik selv ønsker ikke å framstå som svak og med dårlig psyke. Han vil være en sterk leder og spre sine forrykte ideer.

Regjeringsadvokaten lot oss ikke glemme hvem Breivik er: – Jeg må stadig klype meg i armen. Denne mannen har vært hyggelig og høflig alle dager i sitt liv – unntatt én dag. Det må vi hele tiden minne oss om, sa Sejersted, da første dag gikk mot slutten. Han anmodet på det sterkeste retten om å ikke la seg lure av Breiviks manipulerende og fordekte oppførsel.

På vei hjem fra rettslokalet går jeg gjennom regjeringskvartalet. Mennesker haster forbi, på vei hjem fra jobb, til unger, middag og fritidsaktiviteter. Høyblokka ruver dystert, dekket av skittenhvit presenning. De knuste vinduene er som åpne sår. Der står den som et monument over menneskelig ondskap. Men også over rettsstaten og landet som klarte å overvinne den.