Hvis du leser videre i dagens signert er det fare for at du er en del av eliten – meningseliten – den verste av alle.

Torgeir Anda Foto: Vegard Eggen

Som skribent i signert tilhører jeg automatisk meningseliten. Som leser er du i fare for å få samme stempel – vanlige folk leser ikke signertartikler i Adressa. Jeg sitter i formannskapet i Malvik så jeg tilhører også den politiske eliten. Jeg har i mange år tjent uforskammet godt, noen vil si jeg tilhører lønnsadelen.

Jeg tilhører nok også den nye mat-eliten, opptatt som jeg er av spesielt gode viner, øl, oster og kaffe. Jeg spiller fortsatt fotball, men ikke akkurat på elitenivå. Det er jo synd fordi det er nesten bare i idrett at elite i dag er et positivt ladet ord – hvis du ikke er dopet da. Tross all denne elitismen er det ikke så mye jeg får gjennomslag for. Jeg føler det ofte som Fredrik Stabel i Dagbladets gamle dusteforbund: «Fornuften er en ensom ting – hvor ofte er man ikke alene om å stole på den.»

Fakta og følelser: Begrepene som nå gjelder i det politiske liv er brexit, populisme, anti-elite, offerrolle og postfakta. Følelser og fordommer er viktigere enn fakta. Å spisse motsetninger er viktigere enn å finne felles ståsted. Har du en annen mening blir du fort definert som en del av en elite.

Akkurat nå er det ulvestriden i Østerdalen som er slagmarken. En håndfull ulver kan ødelegge valget for Erna Solberg før valgkampen har begynt, sies det. Senterpartiet nører opp under by-land konflikten, med at Norge er mer enn Oslo og at bønder og distriktene er offer for storsamfunnet. Det er et vrengebilde av sannheten. Ingen land i verden støtter landbruket og distriktene så mye som Norge, ifølge OECD. Landbrukets organisasjoner og bedrifter, med hovedkontorer i Oslo, har landets dyktigste reklamefolk og kommunikasjonsmedarbeidere. De har enormt gjennomslag i mediene. I ulvestriden står stortingspresidenten på plenen sammen med sentrale politikere og innenfor presser de fleste partiene på for å få flere ulver skutt. Anførere er nye og gamle statsråder. Hvem er offer og hvem er elite?

Les også: Tre europeiske valg som gir grunn for uro

Offerlam: Asyl og innvandring har vært den andre store saken der elite og offer har gått igjen i debatten. Donald Trump minnet norske politikere om at en av populismens fremste kjennetegn er å gjøre seg selv til offer og kritisere eliten. Det betyr ingenting at du tilhører den ypperste eliten selv. Dette har vært Carl I. Hagens store glansnummer i mer enn en generasjon. Nå fronter han seniorer og pensjonister som offer, en fullstendig forvrengning av virkeligheten det også. Sylvi Listhaug er smart og følger samme oppskrift der statsråden, som langt på vei bestemmer politikken, er et offer. Det på tross av at hun har støtte fra et stort politisk flertall, selv om det samme flertallet misliker hennes ordvalg. Igjen er det grunn til å spørre hvem som er elite og offer – de norske politikerne eller asylsøkere og flyktninger?

Ingen krise: Valget av Trump, brexit og krise i EU har også inspirert mange til å angripe globalisering, friest mulig handel og EØS. Globalisering er visst også noe eliten har funnet på, uten å ta hensyn til folks følelser. Det overordnede bildet er at globaliseringen har ført til bedre levekår for de aller fleste i verden, bare se på Kina. Samtidig er det noen som ikke har fått ta del i denne velstandsutviklingen. Det har naturlig ført til misnøye. I USA var det trolig en viktig grunn til at Trump ble valgt, men langt fra den eneste. I Norge skal du lete godt for å finne mange tapere av globaliseringen, de fleste har fått være med på velstandsutviklingen. Det er noen, men det er ikke de samme som er mest på barrikadene og får stor oppmerksomhet i mediene.

Lite elite: Store norske leksikon beskriver elite slik: «Elite, en minoritet i et samfunn som på ett eller flere områder opptrer som autoritet innad og som talsmann utad.» Wikipedia definerer elite som: «En mindre gruppe som i anseelse står over andre.» Det betyr vel at det er lite elite igjen i landet, eller at det varierer hvem som tilhører de ulike elitene. Det er i så fall bra.

Uansett er kritikk av elitene en forutsetning for et levende demokrati – men da må ikke eliten gjøre seg selv til offer.